I dag besøkte Justiskomiteen de nye lokalene til Nordmøre Krisesenter i Kristiansund. Målet med møtet var å få innspill til arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner.

Etter omvisningen fikk vi møte ansatte og kommunens politiske ledelse. På møtet deltok også en kvinne og en mann som på hver sin måte har vært offer for vold. De fortalte to sterke historier som gjorde dypt inntrykk på oss.

Kvinnen hadde rømt med sine to barn. Hun fryktet for livet etter lengre tids fysisk og psykisk vold fra sin mann. Hun og barna flyktet faktisk i en robåt. En dramatisk historie. På krisesenteret fikk hun omsorg og trygghet, veiledning og hjelp for å komme seg ut av det ødeleggende forholdet. Gjerningsmannen ble dømt for mishandlingen og soner nå fengselsstraff. Kvinnen var helt avhengig av den hjelpen hun fikk gjennom krisesenteret, og er dem evig takknemlig.

Mannen vi traff på krisesenteret presenterte seg som pårørende, selv om han også hadde vært offer for vold. Han var vokst opp i en familie hvor far var voldsutøver, spesielt overfor hans mor. Da mora kom seg ut av ekteskapet ble barna (som da var blitt voksne) meget lettet på sin mors vegne. Etter kort tid fikk mora seg en ny mann. Dessverre var også denne mannen voldsutøver. Sønnens kamp for å få mora ut av dette forholdet har vært tøff og vanskelig. Til slutt dro han hjem til henne og hentet henne fysisk ut av huset. Det oppsto dramatiske og voldsomme tumulter. Men han fikk henne på krisesenteret. Der fikk de hjelp videre. Mora er nå innlagt på en helseinstitusjon for medisinsk behandling. Hun er sterkt preget etter å ha levd hele sitt liv som offer for vold i nære relasjoner.

Alle som var til stede ble sterkt berørt av disse vitnesbyrdene. Dessverre er ikke disse to historiene enestående. Vi vet at mange lever i frykt i sitt eget hjem. De frykter sine nærmeste. Heimen som skal være vår trygge havn, er for mange alt annet enn trygg. Slik skal det ikke være.

Vi som storsamfunn har selvsagt et ansvar for å hjelpe disse menneskene. Og det gjør vi bedre og bedre år for år. Mange tiltak er etablert. Både forebyggende tiltak, akuttiltak og hjelp til å komme seg videre i livet. Likevel gjenstår mye. Gjennom den kommende stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner vil vi få kartlagt enda bedre forekomsten, evaluert allerede iverksatte tiltak og foreslå nye tiltak.

Men det offentlige kan ikke bekjempe vold i nære relasjoner alene. Her må vi alle vise ansvar og ta ansvar. Vi må rett og slett følge bedre med på hvordan menneskene rundt oss har det. Og dersom vi har mistanke om at noe er galt så må vi melde fra til politi eller barnevern. Og dersom vi faktisk hører eller ser at noen blir mishandlet så må vi gripe inn. Vi må vise at vi bryr oss. Likegyldighet er feighet av verste sort.

En partifelle av meg på Stortinget har skrevet et godt innlegg om dette vanskelige temaet som jeg anbefaler dere å lese på denne lenken