Når Norge finner mer olje, lover det godt “for Norge og for verden”, skriver Ola Borten Moe i DN 18.06. Han har trukket cowboyhatten godt ned over øynene og dratt på befaring i et oljeskiferområde i Texas der jubelrop kunne høres i oljeselskapenes styrerom. Dersom Borten Moe ønsker å framstille seg selv som oljeindustriens mann, lykkes han godt.

God energipolitikk må være god næringspolitikk. Og en framtidsrettet oljepolitikk må henge sammen med en ambisiøs klimapolitikk. Men når Ola Borten Moe får ferten av råolje, bommer han på begge punkter. I stedet for å bygge et moderne og klimavennlig næringsliv, fortsetter vi å pøse både økonomisk og human kapital inn i en oljesektor som er nødt til å omstille seg, og som helt sikkert går en usikker framtid i møte.

Oljesektoren står for en fjerdedel av norske utslipp, og utslippene fra sokkelen bare øker. Samtidig har vi gjennom internasjonale avtaler forpliktet oss på å arbeide for at globale middeltemperaturen ikke skal øke med mer enn to grader. Da må utslippene reduseres, både i Norge og i verden. Og da kan vi rett og slett ikke utvinne alle de resterende olje- og gassreservene, verken i Norge eller i andre land.

Vi skal fortsatt ha en olje- og gassindustri i Norge, men den vil ikke lenger kunne være “Norges viktigste næring”, slik Borten Moe beskriver det. Dersom klimamålene skal nås, må det bli mindre lønnsomt å utvinne olje og gass enn det er i dag, og det må bli mer lønnsomt å produsere og bruke fornybar energi. Da kan norsk industri faktisk bli verdensledende på klimateknologi. Men det innebærer også at de norske oljeinvesteringene ikke vil være lønnsomme på lang sikt. Derfor er det både dårlig energipolitikk, dårlig næringspolitikk og dårlig klimapolitikk å satse så tungt på olje som det Borten Moe ønsker.

Oljepolitikken og klimapolitikken må henge sammen. Da trenger vi et politisk perspektiv som strekker seg litt lengre enn til neste store oljeutvinning. En cowboyhatt skygger godt for sola. Men den gjør det vanskelig å heve blikket.