Lørdag hadde alle ungdomspartilederne fra RU, SU, AUF, Senterungdommen, KrfU, Unge Venstre, FpU og Unge Høyre en felles kronikke i Aftenposten med tittelen “Til ungdommen”
Her kan du lese hele kronikken:
Til ungdommen
Den siste uken har vi sett en nasjon som makter å stå sammen i vanskelige tider. Nå må vi klare den neste prøvelsen; å håndtere uenighetene som på nytt vil melde seg.
I etterdønningene av den verste tragedien Norge har sett siden 2. verdenskrig, har vi blitt vitne til et folk som har reist seg. Fra store byer til små lokalsamfunn har tusenvis av mennesker samlet seg på gatene og torgene for å demonstrere at vi står sammen som nasjon i disse dager.
Akkurat nå er vi et land i sorg. For mange vil dagene fremover bli enda tøffere ettersom tall og statistikk erstattes av ansikter, navn og mennesker, men sakte men sikkert må tårene erstattes med nye smil, og vi må begynne å se fremover. Sakte men sikkert skal vi slutte å gråte, men vi skal ikke glemme. For det er når vi har fortiden i bakhodet at vi kan ta trygge og faste skritt fremover. Mens kommentatorer og journalister konkurrerer om å beskrive hvordan de tror ”Norge etter 22.07.2011” vil se ut, skal vi huske på en ting. Det er vi som sitter med nøkkelen.
Det er dagens ungdom som er fremtidens ledere, politikere, og statsministre. Det er vår generasjon som skal arve dette landet, og levere det videre til neste generasjon. Det er et stort ansvar. Det er vi som avgjør hva slags politisk debattklima vi skal ha. Det er vi som bestemmer hvordan vi skal møte ukjente problemstillinger de neste tiårene. Det er vi som avgjør hvordan det politiske Norge skal håndtere rasisme og fremmedfrykt. Samtidig er det vårt ansvar ikke å skygge unna de vanskelige debattene.
Den siste uken har vi sett en nasjon som makter å stå sammen i vanskelige tider. Når dagene var som verst har vi klart å legge politiske og ideologiske forskjeller til side, og kun være medmennesker. Vi har stått side ved side og klappet for politikere vi ellers er uenige med, og følt en ektefølt stolthet over en statsminister eller en ordfører vi kanskje ikke har stemt på.
Vi har klart den prøvelsen det er å håndtere en tragedie sammen. Om ikke lenge kommer det en ny prøvelse. Det er kun knappe to uker til vi skal ut i en ny valgkamp. Den neste prøvelsen vil være å håndtere uenighetene på en verdig måte. For vi må ikke glemme at uenighetene er sentralt i et åpent demokrati. Når vi skal bygge et samfunn med ”mer demokrati og mer åpenhet” er det først og fremst vår håndtering av uenighetene som vil være avgjørende.
Det vil komme en ny debatt om det flerkulturelle Norge. Hvem skulle ha bedre forutsetninger for å håndtere denne debatten enn vi som har vokst opp med det? Vår generasjon vil måtte løse andre utfordringer enn våre foreldre. Klarer vi, for å sitere Trygve Bratteli, å forstå den tid vi lever i og gi svar som menneskene tror på?
Når vi skal levere det samfunnet vi har forvaltet videre til neste generasjon vil også det samfunnet inneholde nye problemstillinger, nye utfordringer, og nye prøvelser. La vår generasjon danne eksempelet for hvordan vi møter også disse. Den 22. juli 2011 ble et veiskille i vår historie som ingen ønsket. Vi kan ikke endre historien, men vi kan gjøre veien vi nå må ta fatt på til noe positivt. Vår oppgave må være å slå ring om det flerkulturelle samfunnet, uten at det hemmer debatten om hvilke muligheter og utfordringer det skaper.
Det er noen som sier at samfunnet må komme tilbake til der det var. Det kommer ikke til å skje. Det kan aldri være et mål å gå tilbake til der vi var, for det innebærer at vi glemmer det som har skjedd. Gjerningsmannens mål var å skape et kaldt og ensrettet Norge, fritt for muslimer. Det skal vi ikke glemme, men svare på ved å skape et Norge som er varmere og mer inkluderende.
Når uenighetene på nytt melder seg for fullt. Når den politiske debatten tilspisses, og problemstillingene på nytt polariseres i taler, debatter, og media, så skal vi i hvert fall huske dette felles ansvaret. Vi skal fortsatt krangle så busta fyker i paneldebatter og leserinnlegg, men vi skal samtidig huske at da tragedien rammet oss var det mer som holdt oss sammen enn det var som skilte oss.
La dette være valget der ungdom reiste seg og slo ring om demokratiet. La dette være startskuddet for et ungdomspolitisk engasjement som vil prege både dette valget og mange valg fremover. Når Norgeshistorien skal skrives er det vår generasjon som avgjør hva kapittelet ”Norge etter 22. juli 2011” vil inneholde. Det er all grunn til å tro at det vil bli stolt kapittel.
Det vil alltid komme øyeblikk i menneskets historie, hvor vi er maktesløse i møtet med ondskapen. La vår generasjon danne oppskriften på hvordan man reiser seg igjen.
