I dagens spørretime sa statsminister Stoltenberg at opposisjonen ikke kunne fokusere på at det har blitt 6500 flere barn i fattige familier etter han overtok. Det vi burde fokusere på er at andelen barn i fattige familier er stabil, mao prosentsatsen er lik nå og i 2005.

Hans argument ble dessverre ødelagt (av han selv) da han sa at det nå er 300,000 flere sysselsatte enn i 2005, selv om yrkesdeltakelsen er den samme.

Jeg mener det er viktig å fokusere på helheten med bruk av prosenter, men også på antallet. Antallet synliggjør mye bedre enkeltpersoner, enten det er barn i fattige familier eller en person som har fått (eller mistet) jobb. Vi (politikere) må ikke være redde for å se enkeltmennesker. Alt løses ikke med betraktninger av de store linjer, selv om politikkens hovedtyngde må være nettopp der.