Denne bloggposten er hentet fra Blogg og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

" />

Nyhetene

Sri Lanka

Del med andre:
FacebookTwitterEpostDel

Det er nå snart tre år siden den brutale konflikten på Sri Lanka opphørte. Mens det er all grunn til å glede seg over at krigen er avsluttet så er måten det skjedd på moralsk forkastelig, i strid med et utall av internasjonale lover og flere av Sri Lankas egne lover. Sri Lanka er nå et land som kan betegnes som post krig, men ikke post konflikt. Det ansvaret påhviler regjeringen i Colombo nesten utelukkende.

La meg kort synliggjøre hvor nådeløs krigføringen var. I følge FNs Panel of Experts så ble 40,000 mennesker drept i krigens sluttfase og 300,000 tamiler internert bak piggtråd etter krigens slutt.

Stortinget debatterte Sri Lanka for i underkant av et år siden. Det var også en interpellasjonsdebatt initiert av meg, men den gangen var tema norsk oppfølging av FN rapporten ”Accountability in Sri Lanka”.

En viktig del av oppfølgingen var møtet som fant sted i FNs menneskerettighetsråd i Geneve for bare dager siden. Her ble det vedtatt en resolusjon som blant annet krever økt innstats for forsoning på øya mellom majoriteten, lankeserne, og øyas minoritet, tamilene. I tillegg krever resolusjonen at anklagene om menneskerettighetsbrudd blir etterforsket på troverdig vis.

Først noen ord om resolusjonen. Den er viktig. La meg bruke ordene til en indisk avis. ”The UNHRC resolution is proof that the international community disapproves the manner in which the Rajapaksa government is addressing the fallout of its Armageddon moment of mid-May 2009.» Og videre “The resolution is the first sign that the world will no more let itself be guided soley by Sri Lankan claims that it has the will to carry out its own probe. It also means that gentle prodding and quiet diplomacy will not be the main means the world will adopt towards the island nation.»

Resolusjonen slår fast at det også er et internasjonalt anliggende at Sri Lanka forholder seg til internasjonale lover og forpliktelser og rettforfølger de, på begge sider, som har begått krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Men som vi diskuterte for et år siden så er forskjellen mellom de to sidene slående. På tamilsk side er så godt som alle lederne døde, mange av dem trolig likvidert, men på regjeringssiden sitter de som styrte krigen fremdeles i sine fremtredende posisjoner som president, forsvarsminister osv. Det viser hvor vanskelig det er å få regjeringen i Colombo til å gjennomføre en nøytral gransking av hva som faktisk fant sted av krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene under borgerkrigen og etter den militære seieren.

Sri Lanka har en historie som demokrati, men måten landet hisset opp stemningen i egen opinion under resolusjonsbehandlingen minner lite om det. Den sterke kampanjen isenesatt av Sri Lanka for å hindre et vedtak gikk heller ikke av veien for å angripe både menneskerettighetsaktivister og journalister for deres arbeide. Dette er ikke et demokrati verdig, så er det all grunn til å stille seg spørsmålet om landet lenger er et fungerende demokrati. Også her har regjeringen til Rajapaksa hovedansvaret.

Stemmegivningen i FNs menneskerettighetsråd må tolkes som at flere nå har gått lei av Rajapaksas endeløse løfter og handling for det motsatte. Mest gledelig var Indias bidrag til at resolusjonen ble vedtatt.

La meg også si at jeg er glad for Norges klare stemme både under selve avstemningen, men enda viktigere i arbeidet forut. Det skal utenriksministeren ha ros for. Jeg mener det er en selvfølge, men det gjør ikke rosen mindre.

En viktig del av min interpellasjon er regjeringen i Colombos egne dokumenter både ”Lessons Learnt and Reconciliation Commission (LLRC)” og ”National Action Plan for the Protection and Promotion of Human Rights 2011-2016.”

Jeg velger å starte med de positive sidene. Begge dokumentene har med viktige poeng om lokalt og regionalt selvstyre (må ikke tolkes som selvstendighet for enkeltregioner eller tilsvarende), landrettigheter, kompensasjon for ofre/overlevende og avmilitarisering. Dette er alle viktige bidrag som må implementeres. Og vårt svar i denne debatten må være at Norge følger med hva som gjøres og vil holde Sri Lanka ansvarlig for å følge opp både egne løfter og internasjonale forpliktelser.

Listen over feil, mangler og problemer med de to rapportene er dessverre langt lengre. Jeg velger derfor å konsentrer meg om noen få områder.

Jeg oppfatter begge dokumentene til å være skrevet først og fremst for et internasjonalt publikum og med det ønske å vise at Sri Lanka verken trenger hjelp eller innblanding i det de ser som ren innenrikspolitiske hensyn.

Det fastholdes at Sri Lanka ikke tolererer tortur. Det står i sterk kontrast til et hav av ulike bevis for det motsatte, inklusive FNs Committee Against Torture (CAT) bevismateriale.

Sammenstetningen av National Action Plan var et rent skalkeskjul. Flere fremtredende medlemmer fra akademia, uavhengige og sivilsamfunnet var med i den åtte manns store komiteen for utarbeidelsen. De la frem et utkast og etter det hadde de ingen innvirkning på resten av dokumentet inklusive det endelige dokumentet.

I LLRC blir det militæret fullstendig renvasket for å ha gjort noe galt under krigshandlingene og tiden etter den militære seieren. Det står igjen i sterk kontrast til bevisene.

Nå som i debatten for et år siden er det to ulike spor som må følges. Det kortsiktige er at Sri Lanka må slutte å bryte menneskerettighetene. Både Amnesty og Human Rights Watch sier at situasjonen har blitt verre det siste året – ikke bedre. Og bare for noen dager siden ble mennesker beordret til gatene for å protestere mot resolusjonsbehandlingen i FNs menneskerettighetsråd.

FNs ekspertpanels rapport må følges konkret opp og ikke bare med ord og løfter.

Det må være full åpenhet rundt straffeforfølgelsen av krigsforbrytelser, brudd på menneskerettighetene og for støttespillere og soldater av LTTE. Det inkluderer en umiddelbar offentliggjøring av navnene på de som er fengslet. Her er også det store spørsmålet om straffeforfølgelse på regjeringssiden. Jeg har ingen tro, overhode, på at Rajapaksa og hans regjering vil gjøre noe som helst for å reelt undersøke seg selv og sine nærmeste for deretter å straffe dem som har gjort grove brudd. Av den grunn mener jeg Norge bør søke internasjonal støtte for at det oppnevnes en internasjonal straffedomstol for Sri Lanka.

Det aller viktigste er den politiske prosessen for fred og forsoning. Jeg begynte med å si at Sri Lanka er post krig, men ikke post konflikt. Uten politiske forhandlinger, kompromiss og avtaler vil konflikten vedvare. Det ansvaret er presidenten og hans regjerings. Her trengs det internasjonalt press og forrige ukes resolusjon var et viktig signal. Det er også en erkjennelse om at Norge kan bidra i de fora vi er tilstede.

Jeg håper det som blir husket fra denne debatten er at det er bare forsoning og politiske løsninger som kan lede til varig fred. Det er derfor forhandlinger må være øverst på agendaen.

Denne bloggposten er hentet fra Blogg og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

Peter Skovholt Gitmark (H) Peter Skovholt Gitmark (H)

Peter Skovholt Gitmark er tidligere stortingsrepresentant for Høyre fra Vest-Agder. Han ble valgt inn på Stortinget i 2005

reklame