«Innvandringsdebatten bør ikke knebles eller dempes, men i større grad baseres på kunnskap om hva slags politikk og regelverk som gjelder. Det er for lite kunnskap om reglene for innvandring til Norge – blant folk flest, men også blant politikere og journalister. Derfor blir debatten ofte fragmentarisk, lite faktabasert og basert på fordommer»

Dette skriver Ida Børresen, direktør i Utlendingsdirektoratet, i et innlegg i Aftenposten. Det er ikke vanskelig å følge hennes utgangspunkt.
Hun viser til de mange spørsmål og kommentarer hun får, og som hun gir flere motspørsmål, bl.a.:
Asylsøkerne har de siste årene stått for mellom tre og åtte prosent av innvandringen til Norge. Skal vi stenge dem ute, må vi trekke oss fra internasjonale konvensjoner Norge har tilsluttet seg. Ønsker du det?

Jeg har stor respekt for Ida Børresen, og hun sitter i en meget krevende stilling. Det vil være nyttig for alle som ytrer seg om asyl og innvandring å lese innlegget hennes.

Men der er også andre spørsmål som kan stilles i denne sammenhengen, spørsmål som ikke Børresen kan svare på.

Hvorfor har systemet sendt Kamuran Kaplan ut?
Når skal det tas menneskelige hensyn om ikke i en sak der Borgarting lagmansrett uttaler: “5 år gamle Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold…. oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”.
Kaplan fikk asylavslag Har hatt fast jobb siden 2000,får skattekort, betaler skatt, og sender hver måned husleie til UDI. Kone og barn har midlertidig oppphold, de må nå være uten far i minst 5 år.

Hva med dem som ønsker at Norge skal ta bedre vare på barns grunnleggende rettigheter? Som synes vi i det minste bør følge Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD)?

Det tjener Norge til liten ære når et slikt organ i praksis sier at Norge setter nasjonale innvandringshensyn foran barns beste – i strid med grunnleggende menneskerettigheter.

EMD fremholder at Norge har lagt for liten vekt på hensynet til barna i avveiningen mot statens (i utgangspunktet regjeringens) ønske om å utvise utlendinger som bryter loven. Hvorfor utvises de som har brutt Utlendingsloven i stedet for å gi dem en straff for det lovbruddet de har begått når sterke humane hensyn tilsier det?

Det er sagt at nå skal Norge bli et varmere land, mer åpenhet, mer solidaritet osv. Vil det få noen følger for de tilfellene der åpenbare medmenneskelige hensyn er satt til side? Vil regjeringen endre kursen?