Jeg er over gjennomsnittet opptatt av at vi skal få en ny regjering i Norge. Men mer enn jeg er opptatt av at Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide skal bli statsråder, vil jeg ha en ny politikk. Hvis en ny regjering ikke medfører en ny politikk og en reell kursendring, blir deler av poenget borte.

En regjering handler om mer enn å administrere det bestående og om hvordan man takler de daglige utfordringene som media og opposisjon leverer. Systemkonservatismen står sterkt i Arbeiderpartiet, og virker nærmest som en ideologi i seg selv. Forandring fryder ikke er denne konservatismens motto. Den systemkonservatismen må ikke en borgerlig regjering videreføre. Det er mye som er veldig bra, og som kan forbli som det er, men noen områder må endres. Ikke flikkes på, men reformeres.

Boligmarkedet trenger færre fordyrende krav og reguleringer. Skattesystemet må flates ut. Arbeidslivspolitikken må gjennomgås uten fordommer fra fortiden. Vi må lage en ny landbrukspolitikk som ikke er dominert av enerådende Tine og skyhøye tollmurer. Eksemplene er flere på borgerlig politikk som virkelig vil forandre Norge.

Men det er noen skjær i sjøen. De borgerlige partiene forsøker å dempe noen av motsetningene seg imellom. Det er for samarbeidet sin del en god ting. Problemet blir når en prøver å avdramatisere hva et regjeringsskifte vil bety for Norge, ved å adoptere stadig mer av Arbeiderpartiets systemkonservatisme. Høyres flørt med en utdatert arbeidslivspolitikk før sitt eget landsmøte er et eksempel.

Et annet skjær er at det ikke er noe folkekrav om store reformer i Norge. Jeg innrømmer det lett, men jeg tror jeg vet hvorfor det er slik. Forandringsfrykten er den rådende holdningen. Vi har det jo så bra i dag, så hvorfor forandre?

På de fem årene jeg har vært til stede på nettsamfunnet Facebook har det skjedd store endringer. Reformer, om du vil. Hver gang har de blitt møtt med en protestgruppe, der tusenvis bruker tid og krefter på å diskutere hvor fæle endringene kommer til å bli. Ved neste korsvei skjer det samme. En vil beholde det Facebook en protesterte mot, for nå kommer noe nytt!

Facebook representerer på ingen måte den samme viktigheten som en rekke samfunnsspørsmål gjør, men intensiteten i protestene, for noe så trivielt som dette kan vise at forandring først fryder etter en stund. Men hvem vil tilbake til Facebook anno 2008? Hvem andre enn partihaukene på Youngstorget vil ønske seg tilbake til dagens skattepolitikk så snart vi har fornyet den?

Den viktigste grunnen til at jeg nevner bolig, arbeidsliv, skatt og landbruk er at dagens politikk ikke er et enormt problem i dag. Endringene er fra min side veldig ønskelige, men for dagens øyeblikksbilde er de ikke tvingende nødvendige.

Boligpolitikken fører riktignok med seg etableringsutfordringer for unge, med stadig stigende priser, og skattepolitikken er etter min smak for innkrevende. Men vi klarer oss helt greit med den politikken i dag. Men hva med fremtiden? Hvis dagens bolig-, arbeidslivs-, skatte- og landbrukspolitikk blir konservert vil vi få store problemer om noen år. Det er først og fremst for fremtidens del at slike reformer er høyst nødvendige og ikke bare ønskelige.

Derfor er det så ubeskrivelig viktig at de borgerlige partiene ikke bare finner sammen og blir enige om å danne regjering, men også kommuniserer klart og tydelig at det blir en ny politikk ut av det også. Bort med systemkonservatismen og inn med visjonene for fremtiden.