Eller Om lange og brede CO2-priser
Astrid Meland har i VG 6. august en 2 siders gjennomgang av EUs kvotesystem. Konklusjonen er at det ikke fungerer. Jeg tror hun tar helt feil.
EUs kvotemarked fungerer faktisk ganske godt. Og stadig bedre.
En meningsfull vurdering av EUs kvotesystem må ta utgangspunkt i at Europa nå gjennomgår den verste økonomiske krisen i manns minne. I en slik situasjon skulle det bare mangle at ikke prisene var lave.
Selv om prisene nå er lave, øker ikke utslippene av klimagasser. Kvotesystemet har satt et tak på de samlede utslippene. Utslippene vil derfor heller ikke øke når den økonomiske veksten tar seg opp. Kvotetaket – og stigende priser – vil sørge for at veksten da dreies i klimavennig retning. Systemet fungerer som en automatisk stabilisator i økonomien. Gir slakk i dårlige tider, og klimavennlig vekst i oppgangstider.
Men kvoteprisen er for lav til å sette i gang omstillingen vi trenger, sier mange. Det hadde vært bedre med en fast CO2-skatt.
Neppe. Tenk deg at vi ved inngangen til den økonomiske krisen hadde hatt en europeisk CO2- skatt, si i strøket 150-200 kroner per tonn, som var der kvoteprisen lå sommeren 2008.
Jeg vet selvsagt ikke, men jeg tror en slik skatt fort hadde blitt skyldt over bord da krisen slo inn over Europa og arbeidsledighet føyk til vers. De kriserammede landene hadde sagt at dette kan vi ikke ta oss råd til nå, dette får vi heller komme tilbake til, nå må vi gjøre hva vi kan for å hindre økonomisk bråstopp og økt arbeidsledighet. Og de hadde trolig vunnet fram.
Og om skjelettet av CO2-skatten kanskje hadde overlevd, hadde den fort blitt til en sveitserost, med fritak og spesialordninger i alle retninger. Uten evne til å generere endring. Min konklusjon er derfor den motsatte av Astrid Melands: Kvotesystemets fleksibilitet er ikke en systemsvakhet, det er en systemstyrke.
Så de lave prisene er ikke noe problem? Jo, for alle del. Jeg håper klimakommisjonær Connie Hedegaards arbeid for å øke prisene fører fram.
Jeg tror likevel at lange og brede CO2-priser er minst like viktig som høye priser her og nå.
Lange priser først. Først med langsiktige rammevilkårene på plass – i form av et langsiktig prissignal – vil vi se verdens næringsliv investere klimavennlig i stort omfang. Den viktigste klimajobben politikerne kan gjøre er derfor å gi en troverdig beskjed til markedene om at det kommer til å koste å slippe ut CO2: Så dere kan bare innstille dere på det først som sist!
En slik troverdig beskjed har ikke de FN- ledede klimaforhandlingene klart å gi. Lite tyder i dag på at de vil klare det heller. Kyotoprotokollens andre periode skal tre i kraft om fem måneder. Det er fremdeles uklart hvem som skal være med i avtalen, hvor lenge avtalen den skal vare, og hvor store kuttene skal være. Say no more.
Etablering av et nasjonale kvotesystem er derimot en slik beskjed. For det er i seg selv en langsiktig politisk handling. Du setter ikke opp kvotesystemer for at de skal vare et år eller to. Du gjør det når du ønsker en langsiktig dreining av den økonomiske utviklingen i landet ditt.
Brede priser er at mange land etablerer kvotesystemer, ikke bare noen få. Det er viktig av to grunner: For det første fordi to hoder tenker bedre enn ett. Jo større deler av verden som tenker klimaløsninger, jo flere klimaløsninger får vi. Det er en sterk vekselvirkning mellom lands klimainnsats. Lavutslippsbiler fra Japan gir kutt i Norge. Teknologi utviklet i Norge kan kutte mye mer i utlandet enn her hjemme.
Brede priser reduserer dessuten faren for karbonlekkasje. At bedrifter flytter sin virksomhet til steder der klimapolitikken er slapp eller fraværende, er meningsløst. Skal vi løse klimaproblemet, må vi kutte utslipp, ikke flytte dem mellom land.
Senere vil det komme en fase for høye priser. Om et par tre tiår kan CO2 prisene fort bli svært høye. Men nå må vi først få etablert systemene. Nå må vi få på plass lange og brede CO2-priser.
Derfor er det så gledelig at det nå etableres kvotesystemer over hele kloden. 1. juli iverksatte Australia sitt kvotesystem. California innfører sitt system neste år. I april besluttet Mexico og Sør-Korea, to store vekstøkonomier å innføre kvotesystemer. Mange land vurderer å følge etter.
Virkelig omfang får vi om det innføres karbonmarkeder i USA og i Kina, som sammen står for vel 40 pst av verdens utslipp. I Kina jobbes det med å innføre en pilotordning i 7 byer og regioner. Planen er et landsdekkende system innen 2015. Jeg velger å være optimist: Jeg tror at også USA har på plass nasjonal ordning for karbonprising i løpet av tiåret.
Vi ser nå konturene av et lappeteppe av prisområder om få år som dekke betydelige deler av verdens utslipp.
Jeg tror denne utviklingen i realiteten vil gi oss en internasjonal pris på CO2 om får år. Ikke bestemt ovenfra gjennom FN, men nedenfra, gjennom mange nasjonale og regionale kvotesystemer. I en verden der utslippene øker, forhandlingene går tregt, er dette den delen av klimapolitikken som fungerer best. Og vårt beste håp om langsiktig endring.
følg meg på twitter @lundkjetil
