I pinsa kjøpte jeg meg ny sykkel for å ha i Oslo. Etter gode råd både på Twitter og hos sykkelforhandleren valgte jeg meg en hybridsykkel som egner seg både til å sykle i bygatene, på grusveier og stier. I kveld var det klart for jomfruturen i Oslos gater.

Planen var å sykle opp til Sognsvann for å ta en runde rundt vannet før jeg vendte nesen hjemover igjen. Jeg har syklet lite i Oslos gater tidligere, og var veldig spent på hvordan det var tilrettelagt for syklister i hovedstaden.

Jeg la i vei med friskt mot fra hybelen og oppover Uelandsgate. Det gikk mye bedre enn forventet. Med lite trafikk og sykkelfelt mellom fortauet og veibanen følte jeg meg trygg.

Men det skulle fort vise seg at unntakene ble mange, og at tilretteleggingen for syklister var meget stykkevis og delt. Jeg ble liggende bak en buss. Hver gang den la inn til holdeplassen ble det slutt på sykkelveien. Da måtte jeg velge mellom fortauet for gående, eller å legge meg ut til venstre for bussen. Begge deler fungerte dårlig. Fortauskantene var høye og hadde skarpe kanter, og strengt tatt så er jo fortauene til for gående og ikke syklende. Da jeg la meg til venstre for bussen ved holdeplassen, opplevde jeg at bussen ikke så meg da den la ut fra holdeplassen igjen, og jeg ble skviset ut i det parallelle kjørefeltet hvor bilene kjørte forholdsvis fort. Jeg ble skikkelig redd og fikk ekstra høy puls. En utrivelig opplevelse.

Så ble det plutselig slutt på sykkelfeltet. Jeg valgte å fortsette i veibanen, da fortauene var smale og stikkgatene mange. Det gikk for så vidt greit, men da veien også var smal følte jeg veldig på at jeg forsinket biltrafikken. Om bilistenes tålmodighet er like stor med syklister som legger beslag på veien en vanlig hverdag med stor trafikk vet jeg ikke. Heldigvis viste de hensyn overfor meg på en andre pinsedagsaften.

Det ble mye oppoverbakke opp mot Sognsvann. Girene på sykkelen fungerte utmerket. Til lengre opp jeg kom til mindre trafikk ble det. Beina tråkka og svetten silte. Herlig!

Dessverre kom jeg meg aldri opp til Sognsvann. Mitt innebygde kompass sviktet totalt. Plutselig så jeg et skilt med Maridalen. Så et med drikkevannskilde. Da skjønte jeg at jeg var i nærheten av Maridalsvannet. Der hadde jeg vært tidligere på gåtur opp langs Akerselva. Men jeg fant ikke Maridalsvannet heller. Jeg sykla og sykla langs en asfaltert og lite trafikkert vei, og skjønte at jeg var på villspor. Det var mange andre syklister der, men de så så travle ut at jeg fikk meg ikke til å stoppe de og spørre de om veien til Maridalsvannet. Dermed tok jeg til fornuft, snudde og syklet samme vei tilbake.

Skal si jeg fikk opp farta på vei nedover til byen igjen! Sykkelen trillet mer enn villig. Gode dekk og gode bremser. Kjempeartig! Selv om jeg liker å slite i oppoverbakker innrømmer jeg villig vekk at det er morsomst nedover. Heldigvis var det lite trafikk. Jeg tør vel egentlig ikke tenke på hvor stor risikosport det ville ha vært med den farten jeg hadde en vanlig hverdag i rushtrafikken….

Så tilbake til dette med tilrettelegging for syklistene. Det har skjedd mye positivt de siste årene. Men mye gjenstår. Både i byene og på landet. Jeg har blogget om viktigheten av å bygge flere sykkelveier tidligere. Se denne lenken

Jeg er glad for at regjeringen varslet en fordobling i sykkelveisatsingen i forbindelse med framleggingen Klimameldingen. Etter hvert vil Stortinget få lagt fram Regjeringens forslag til Nasjonal Transportplan (NTP). I den forbindelse er vi ei selvutnevnt sykkelgruppe i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som vil arbeide for at sykkelsatsingen skal bli den beste noen sinne. Interesserte finner aktuelle lenker fra arbeidsgruppa i sakens anledning her:

Sykle til jobben-aksjon
Sykler i Oslos gater med livet som innsats
Sykkelseminar i Arbeiderpartiets stortingsgruppe