Denne bloggposten er hentet fra Yngves blå box og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

" />

Nyhetene

Forskjellen mellom læring og surmaget kritikk

Del med andre:
FacebookTwitterEpostDel

Etter terrorangrepet 22. juli har ble politiet, og alle andre etater som var involvert i arbeidet med å redde dem som var direkte berørt, berømmet for sin innsats. Nå kommer kritikken. Noen hevder at de skulle og kunne vært mye raskere til stede på Utøya. Man kunne for eksempel valgt raskere veier frem, kunne valgt mer egnet båt, kunne hatt bedre helikopterberedskap. Mange pårørende sitter nå med en grusom uvisshet: Kunne deres barn vært reddet om man hadde gjort andre valg denne ulykksalige dagen?

La meg først slå fast dette: Det er gjerningsmannen som er ansvarlig for alle som ble drept i terrorangrepet hans. Ikke politiet eller andre som forsøkte å redde livene til dem som ble rammet.

Så er det viktig at vi alle har tungen rett i munnen i tiden fremover. Alt som skjedde 22. juli vil bli nøye og grundig vurdert, både av politiet selv og av 22. juli-kommisjonen. Mye vil komme frem i rettsaken mot gjerningsmannen. Pressen kommer til å fortsette å ettergå alt som skjedde på sitt vis. Men for alle som ønsker å mene noe om det som skjedde denne dagen er det viktig å huske at det er forskjell mellom å lære av det som er skjedd og surmaget kritikk.

Politiet stod oppe i en svært vanskelig og uoversiktlig situasjon. En bombe hadde sprengt regjeringskvartalet. En mann gikk rundt på Utøya og massakrerte ungdommer. Alle avgjørelser handlet om liv og død, og måtte tas meget raskt. Selvsagt vil vi i ettertid se at det var ting som skulle vært gjort annerledes. Selvsagt vil vi lære av det som er skjedd. Mest sannsynlig vil deler av norsk beredskap bli endret.

Men ingenting av dette vil bringe tilbake dem som ble drept på en fullstendig meningsløs måte. Skylden for det som skjedde er gjerningsmannens.

Denne bloggposten er hentet fra Yngves blå box og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

reklame