Igjen handler den politiske debatten i Finnmark om trålernes leveringsforpliktelser. Det er ikke rart, fordi disse sakene både handler om arbeidsplasser og aktivitet på land, og om folks oppfatning av hva som er rett og rimelig.
Da Bedriftskompetanse kom med sin rapport med forslag til omstrukturering av Norway Sefoods landanlegg, så skapte det naturlig nok uro og sinne i de berørte lokalsamfunnene. Politikerne kan verken vedta at bedrifter skal opprettholdes eller legges ned. Men som politikere har vi ansvar for å legge til rette for at våre naturressurser, i dette tilfelle fisken, utnyttes til det beste for felleskapet. Vi skal samtidig gi rammebetingelser slik at næringsaktørene både kan fange og produsere råstoffet med lønnsomhet. Torsketrålkonsesjonene og seinere leveringsforskriften er myndighetenes forutsetninger og rammebetingelser for denne delen av næringa.
De strukturendringene Bedriftskompetanse har foreslått forutsetter at leveringsforpliktelsene til Aker Seafoood endres, blant annet ved at leveringsplikten til Hammerfest faller bort eller flyttes. Det er det uaktuelt å gå med på.
Når Aker Seafood og Nergaard-konsernet har leveringsplikt knyttet til sine trålkonsesjoner, så er det fordi de i utgangspunktet ikke har rett til å disponere fiskekvoter. Det er nemlig forbeholdt aktive fiskere. Selskapene har fått dispensasjon fra deltakerloven, men til gjengjeld må de levere fisken til foredlingsanlegg på land. Industrivirksomhet er altså selve begrunnelsen for at selskapene har trålkonsesjoner, og at det er leveringsplikt til steder som Hammerfest og Kjøllefjord.
Det er ikke akseptabelt at intensjonen med leveringsforpliktelsene ikke fungerer godt nok i praksis. Det gjør det nødvendig å se på hvordan leveringsforskriften kan styrkes, slik at det leveringspliktige råstoffet blir levert der det var tiltenkt og bidrar til å sikre aktivitet på land. Fiskeri- og kystdepartementet har nå en gjennomgang av leveringsforskriften, og jeg har en tett dialog med fiskeriministeren om dette.
Fra ulike hold er det kommet mange innspill til hvordan forskriften kan strammes opp.
Et innspill er å reversere hele leveringsforskriften til slik den var før Svein Ludvigsens tid. Et annet tema som blir tatt opp er at landanleggene får bedre forutsigbarhet for når leveransene kommer, slik at leveransene tilpasses produksjonen på land – og ikke omvendt. I dagens regelverk er det et krav om at det skal lages halvårlige leveringsplaner. Det synes ikke å fungere etter hensikten, og et av innspillene går ut på å innføre et mellomledd mellom sjø og land for å sikre at fisken blir levert der den skal når den skal.
Andre innspill handler om å vurdere landanleggenes kjøpsplikt på nytt, definere aktivitetsplikten nærmere, mer periodisering og vurdere nye tiltak som stimulerer til leveranser av fersk fisk.
Det er ennå for tidlig å konkludere om hvilke endringer som vil bli gjort, men alle innspillene er nyttige i den pågående prosessen og vil bli nøye vurdert. Vi kan imidlertid konkludere med at dagens situasjon ikke er akseptabel.
