Oljefondet driver etter etiske retningslinjer. Det burde resten av staten også gjøre.

Oljefondet kjøper ikke aksjer i den amerikanske våpenprodusenten Lockheed Martin uansett hvor god den forventede avkastningen er. Det skyldes at Oljefondet har et etisk råd som har svartelistet selskapet fordi de produserer klasevåpen – eller som det heter i retningslinjene: “våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper”. Det er bra. Problemet er at resten av den norske stat ikke har slike retningslinjer i det hele tatt. Derfor kan den samme staten som nekter å investere i Lockheed Martin gjennom Oljefondet, kjøpe jagerfly fra samme selskap gjennom Forsvarsdepartementet.

Denne inkonsekvensen finner vi på mange områder. Oljefondets etiske retningslinjer forhindrer investeringer i selskaper som medvirker til “alvorlig miljøskade”, noe som så langt har ført til at sju selskaper er blitt utelukket. Mot slutten av 2011 satte Etikkrådet i gang innledende vurderinger av om man skal utelukke selskaper som er involvert i utvinning fra oljesand, noe som gjelder 30 selskaper som fondet i dag er investert i. Samtidig har statseide Statoil blitt anklaget for 19 tilfeller av miljøkriminalitet av canadiske myndigheter nettopp på grunn av selskapets miljøfiendtlige oljesandutvinning.

Staten eier to tredjedeler av Statoil, men dersom dette hadde dreid seg om et utenlandsk selskap, er det tvilsomt om Oljefondet kunne investert i det. Resultatet er at staten med den ene hånden velsigner det den andre hånden aktivt ønsker å stanse. Det er både prinsippløst og inkonsekvent. Litt av poenget med at staten skal eie selskaper, må jo være for å ta andre hensyn enn de rent forretningsmessige. Det kan være å sikre hovedkontor i Norge, forsvarlig ressursforvaltning, vesentlig infrastruktur ­– eller at man følger etiske retningslinjer.

Det bør være selvsagt at de samme etiske retningslinjene staten følger som passiv investor også gjelder når staten er storinnkjøper av materiell, blant annet jagerfly, eller aktiv eier, som i Statoil. Det er ingen grunn til at staten skal være etisk bevisst på ett område, men ignorere de samme reglene totalt på andre områder.

Staten, det er deg og meg. Derfor er det også vi som bestemmer. Når det gjelder fondet som skal sikre våre framtidige pensjoner har vi ingen problemer med at Norges Bank ikke bokstavelig talt går over lik for å øke pengebingen med noen ekstra promiller. Vi aksepterer lavere avkastning på statseide selskaper nettopp fordi det ikke er maksimal fortjeneste som er målet, og jeg tror de fleste av oss synes det er helt greit at noen innkjøp blir litt dyrere hvis det gjør at vi følger et minimum av etiske retningslinjer. Og heller ikke Oljefondet er perfekt. Det underbemannede Etikkrådet trenger flere ressurser om de skal klare å følge opp retningslinjenes gode intensjoner.

Dersom etikk skal ha noen betydning, må den gjelde også når det koster litt. Den må gjelde også når den innebærer at vi må endre atferd. At Statoil må finne andre inntektskilder enn å slippe ut miljøgifter i Canada, eller at vi må kjøpe forsvarsmateriellet vårt fra andre produsenter enn Lockheed Martin. Jeg har en mistanke om at vi tåler såpass. Og hvis du og jeg tåler det, så gjør staten det også.

(Publisert i Adresseavisens “Signert”-spalte 17.08.12)