Denne bloggposten er hentet fra Erna Solbergs blogg og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

" />

Nyhetene

De som er utenfor

Del med andre:
FacebookTwitterEpostDel

Søndag snakket jeg om de rundt 600 000 nordmennene i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet i min tale til Høyres sentralstyre – om hva som kan gjøres for at færre faller utenfor, og hva som kan gjøres for å hjelpe dem som allerede er utenfor tilbake inn. Det er tydelig at dette er et tema som engasjerer. Siden søndag har jeg fått mange henvendelser som kan bekrefte at alt ikke er som det skal, spesielt ikke i etaten som har som oppgave å hjelpe de som er utenfor inn i arbeidslivet – nemlig NAV.

Dette er alltid et vanskelig tema å snakke om. Mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet vil føle seg mistenkeliggjort. Mange vil føle at de settes i bås som snyltere og unnasluntrere. Mange vil føle seg støtt over implikasjonen om at de ”egentlig” kunne vært i arbeid.

La meg si med en gang: Det er ikke poenget mitt, tvert imot. Som jeg også sa i talen er det svært mange som er for syke til å jobbe, uansett hvordan man snur og vender på det. En del av disse har åpenbare fysiske funksjonsnedsettelser, men en del har også mindre synlige årsaker til at de er utenfor arbeidslivet. Om disse blir mistenkeliggjort er dette synd, og jeg har ikke noe ønske om å bidra til det. Alle som ikke kan jobbe skal få en solid og anstendig trygd, og ikke skamme seg over det.

Likevel er dette et viktig tema å snakke om. En fjerdedel av den voksne befolkningen står utenfor arbeidslivet. Det er først og fremst trist for dem det gjelder – de får ikke delta i det gode sosiale fellesskapet som de aller fleste norske arbeidstakere opplever på arbeidsplassen, og får heller ikke oppleve den frihet det er å være selvforsørget. I tillegg er det en stor samfunnsøkonomisk utfordring: den norske velferden forutsetter at alle som kan bidra, bidrar. Det er langt mer avgjørende at vi er mange som skatter, enn at skattenivået holdes på dagens nivå.

For det er mange som faller i en mellomposisjon mellom dem som er helt friske og deltar i arbeidslivet, og dem som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Denne gruppen – spesielt de unge – har vi en plikt til å følge opp bedre, og ikke sende dem ut i et liv med uføretrygd.

Dette er ingen teoretisk problemstilling. I februar kunne vi lese på kronikkplass i Aftenposten om Elin Naper, som gjerne ønsket å komme i jobb, men som følte hun møtte en vegg i kontakten sin med NAV. Som hun skrev: ”Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først.” Naper er langt fra den eneste som føler det slik, noe et stort antall henvendelser jeg har fått opp gjennom årene bekrefter. Å hjelpe de som er i en slik situasjon er en investering vi ikke har råd til å være foruten.

Samtidig har jeg ikke noe mål om å henge ut NAV, og spesielt ikke dem som jobber der. Arbeids- og velferdsetaten har mange, mange dyktige medarbeidere som gjør en stor innsats med å forvalte våre felles velferdsordninger. Men dessverre har vi ennå ikke et NAV som er det navet i velferdssystemet som det burde være. Det er politikernes ansvar.

Hva er så løsningen?

For det første må vi sikre at så få som mulig får behov for å oppsøke NAV i det hele tatt. Veien dit går gjennom en god skole som fanger opp de med behov for ekstra hjelp på et så tidlig oppfølgning som mulig. Gjennom en videregående skole som ikke tvinger alle til å gå gjennom et studieforberedende løp når det de egentlig ønsker er et praktisk rettet arbeid. Gjennom et bedre helsevesen, som ikke minst behandler psykiske lidelser raskere og bedre enn i dag. Psykiske lidelser er en hovedgrunn til uføretrygding blant de som er under 40 år, de kan avhjelpes, mestres og faktisk behandles slik at man kan leve godt med , eller helt uten en psykisk lidelse i et langt og aktivt liv, men da må man få hjelp tidlig nok.

For det andre må de som oppsøker NAV bli satt i aktivitet så snart som mulig. Det gjelder spesielt de unge. For eksempel kan en funksjonsfrisk sosialklient – altså ikke en som er trygdet fordi han eller hun er arbeidsufør eller syk, men en funksjonsfrisk ungdom som ikke jobber – få arbeid av kommunen. Kommunale plener må klippes. Snø må måkes fra eldres inngangsdører. Gågater må ryddes. Det er nok av arbeid som må gjøres. Dette er gode alternativer for dem som venter på arbeidsrettede tiltak eller utdanning. Det holder deg i aktivitet og holder oppe arbeidsmoralen.

De som har fysiske eller psykiske utfordringer må på sin side få god og tilrettelagt oppfølging slik at de kan komme seg ut i arbeidslivet. Vi må ikke ha et system – som det er tendenser til i dag – der man nærmest blir tilbudt uføretrygd på 18-årsdagen hvis man har en diagnose. Vi kan heller ikke fortelle en 24-åring med psykiske problemer at hun aldri skal kunne jobbe – som er det man i praksis gjør når man gir en ung person uføretrygd. Hvem vet hva situasjonen vil være når hun er 34 eller 44? Målet må jo være at vedkommende skal bli frisk!

For det tredje må arbeidslivet tilrettelegges for de som ikke er A4 hverken når det gjelder bakgrunn eller helse. Vi trenger et åpent, tolerant og raust arbeidsliv som er villig til å gi alle en ny sjanse. Derfor er jeg glad for at Attføringsbedriftene og NHO har gått sammen om prosjektet ”Ringer i vannet”, som har som mål å formidle dem som er i ytterkanten av arbeidslivet inn i jobb. Samtidig må også staten følge opp. Det er derfor Høyre, i vår arbeidslivspakke for 2012, satset flere hundre millioner mer enn regjeringen på lønnstilskudd og arbeidstrening i arbeidslivet.

Det finnes ingen enkle løsninger på de problemene vi står ovenfor, hverken når det gjelder NAV eller når det gjelder alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Men at det ikke finnes enkle løsninger er ingen unnskyldning for å ikke foreta seg noe. Det er bare å sette i gang.

Denne bloggposten er hentet fra Erna Solbergs blogg og er skrevet av [author-name]. Les originalposten

Erna Solberg (H) Erna Solberg (H)

Statsminister og leder i Høyre.

reklame