Lederen for Senterungdommen Sandra Borch får rikelig uttelling for sin iherdige innsats i kampen om å kle norske kvinner nakne. Store oppslag, ledsaget av enda større bilder og overskrifter som ”Kvinner som kler av seg er sterke kvinner som tør å stå fram.” Nu vel. Jeg lurer litt på hva som egentlig er styrken i å vise frem det absolutt alle har – en naken kropp? Jeg har fulgt debatten, ikke minst den Borch fører i sosiale media, og jeg må bare innrømme at jeg blir forbanna. Så forbanna at jeg måtte gå litt i meg for å finne ut hvorfor. Jeg er liberaler, så for min del må gjerne alle kle av seg når de måtte føle for det. På bussen, på restauranten, på jobben. Samme for meg, helt ærlig. Personlig tar jeg meg ikke nær av slikt. Likevel er jeg rasende over Borch.

Ikke fordi hun er kvinne eller fordi jeg er kvinne. Heller ikke fordi hun kommer med en del tullete påstander i debatten, slik som at ”det er lov med lettkledde menn, men forbudt med lettkledde kvinner i Norge”. Jeg tror raseriet mitt skyldes at jeg sitter med et bestemt inntrykk av at hun ikke argumenterer ærlig. Hun bruker denne debatten til noe annet enn hun sier hun gjør, og hun kommer med vikarierende argumenter. Ingenting som nakenkampanjen hennes ikke kan brukes for eller mot: mobbing, feminisme, frigjøring av egen kropp og oppgjør med andres holdninger, distriktene, ny kurs for unge bønder. You name it.

Hadde Borch vært ærlig, kunne hun ha sagt at hun først og fremst kjemper for å få aksept for kroppen sin – istedenfor å gjøre dette til en debatt om feminisme generelt og ”sterke, nakne kvinner” versus oss andre som mobber disse kvinnene, spesielt. Hadde Borch vært ærlig, kunne hun ha sagt: Jeg har ikke så mange politiske tanker å skilte med, men jeg er lur. Så jeg tar en innersving, viser frem litt hud, og vips får jeg mer medieoppmerksomhet enn mange andre politikere.

Nakenkalenderen som hun fronter med stor begeistring, er utgitt av Senterungdommen. Et politisk ungdomsparti som hun tilfeldigvis leder. Hvilket signal gir egentlig det? Jo, det sender ut et budskap til politisk engasjert ungdom om at politisk debatt er vel og bra, men skal du slå gjennom, trengs litt mer enn hardt arbeid og kunnskap om boligkrisen, distriktspolitikk eller fornybar energi: politikerpupp, for eksempel, gjerne utilslørt. Nakenhet som erstatning for argumenter med hold i. I tillegg en påtatt liksomdebatt om feminisme. Politiske budskap derimot, har Senterungdommen knapt kommet med i det siste. Er det egentlig noen som vet hva Borch fronter politisk, i tillegg til ”kvinnefrigjøring”?

Bare for å ha sagt det: Jeg er ikke i det minste misunnelig på oppmerksomheten denne avslørte bondepiken får. I verste fall kan den føre til at hun ikke tas alvorlig lenger. Det er trist, men selvforskyldt. Borch gjør seg til forsvareren av en trend der stadig flere ”føler” at de er smarte om de kler av seg, uansett om de er skuespillere, toppidrettsutøvere eller ledere for et ungdomsparti. Det er en slags juksemakeri, i forkledning av påstått kvinnekamp. Moralen lyder som følgende: Er du ikke god nok på feltet ditt, sliter du litt med å få gjennomslag – kast klærne! Det fungerer, gang på gang. Til og med i politikken. Vi får se hvor trenden stopper hvis alle gjør som ”de sterke kvinnene som tør å stå frem”. Om det til slutt blir slik at jeg må sende inn et bilde av underlivet mitt istedenfor portrettbilde for å få en kronikk om samferdselspolitikk på trykk, kan det være det samme. Da får heller Sandra Borch overta.