Det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag.
Jeg tror debatten framover både kan bli vond, og pirke borti sider av samfunnet vårt som ikke er så bra. Det tror jeg vi tåler fint. Jeg tror alt det vakre vi klarte å skape, alle sammen, i dagene etter Utøya og Oslo, gjør oss godt rustet til det.
Men ubehagelig kan det bli. Og en av tingene som gnager på meg er den politiske posisjoneringa som foregår i forkant av “borgfredens” slutt.
På den ene sida er det nok av folk på venstresida som sikler etter å henge bjella på katten ved å denge løs på Fremskrittspartiet. Det vil være moralsk feil, og en stygg handling. Sorgen over det uhyrlige som har hendt, er alles sorg, og selv om Fremskrittspartiet står for en politikk og en språkbruk som tidvis er av en annen verden er min, ville det ikke falt meg inn å gi de noe som helst skyld for terroristens ekstreme vold. Det er det kun terroristen som har. Jeg håper vi kan unngå en uverdig assosiasjonslek som ikke gjør oss noe klokere. Debatten er ikke tjent med at flere synker ned på Carl I. Hagens bunnivå, som i flere år har hevdet at “alle terrorister er muslimer”.
Men på den andre sida finner vi den andre ytterligheten: En mengde utspill fra folk som gjør alt de kan for å oppheve koblingen mellom ord og handling fullstendig, og hvis hovedbuudskap er at nå er det viktigere enn noen gang å kunne ha skarpe debatter, fortrinnsvis om muslimer. Det virker nesten som om enkelte ser på alt dette som har skjedd som en eneste stor distraksjon fra forklaringsmodellene og muslimdebatten de kjenner så godt fra før, for å sitere bloggeren Bjørn Stærk. Og det mangler ikke på utspill fra politikere og synsere som ellers er oppegående, som nå med alvorlig mine advarer mot å “kneble debatten”.
Men mange forveksler for tida ordet “meningsmotstand” med “knebling”. Det er ingen som har villet kneble noen, det hele er en konstruert debatt. Det er ikke slik at ytringsfriheten sikrer bare deg alene å ytre deg. Fordømmelse er en av tingene man må tåle om man ytrer noe i norsk debatt som vekker kraftige reaksjoner. Å fordømme en ytring er like legitimt som å komme med den kontroversielle ytringen. Om du kaller regjeringen landssvikere, og sier fra Stortingets talerstol at “vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa” på grunn av “massiv folkevandring”, må du rett og slett bare finne deg i å få kraftig motstand, uten å syte om å bli sensurert.
Antydningen om at terroren skal ha oppstått fordi det har vært for lite tilgang til å ytre seg i norsk debatt gir en ekkel følelse av politisk utpressing. Vi mangler verken innvandringsfiendtlige eller antimuslimske politikere eller meningsdannere. Vi har ikke manglet direkte rasistisk retorikk fra enkelte, der “folket ikke lyttes til” og “eliten svikter landet med sin tilrettelegging for demografisk folkemord” (for et latterlig begrep).
Noe av det tristeste med paranoiaen til ytterste høyre fløy er at den tilslører helt reelle utfordringer. Det er for stor avstand mellom folk og politikk. Det er slik at for få blir hørt og føler de har tilgang til å delta. Men det er demokratiske utfordringer vi skal løse helt uavhengig av politiske ekstremisters voldshandlinger. De to må aldri blandes sammen.
Og det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag. Å påpeke dette er ikke å gi noen skylda for terroristens uhyrligheter. Frykten, fremmedgjøringa og skammen som påføres en oppvoksende generasjon nordmenn med ukentlig hets i norsk debatt vil jeg alltid jobbe for å bekjempe. Jeg vil fordømme gruppetenkninga og den vanvittige antydninga om at et norsk muslimsk barn er til som ledd i en strategi for å utrydde “oss”, med hvert fiber i kroppen min. Og det må de som sprer denne dritten tåle, uten å føle seg “kneblet” og “knyttet til terror”. For det er fullt mulig å ta grunnleggende feil, og være grunnleggende kjip, og mangle grunnleggende empati, uten å være terrorist.
Fra Klassekampens Fokus-spalte 15. august.
