Brochmann-utvalget har gitt rom for nok en debatt om kontantstøtten som den store stygge ulven når det kommer til integrering. Både politikere fra Ap og SV og mange av landets største aviser hiver seg på debatten, kanskje ikke så overraskende at de griper tak i integreringsargumentet, de er jo i utgangspunktet mot ordningen. Det er så enkelt å være mot kontantstøtten. Det er ikke så kontroversielt, og det er så mye enklere enn å gå inn i debatten om de store integreringsutfordringene vi har.
Å fjerne kontantstøtten fordi man mener at den hindrer integrering av noen minoritetsfamilier er symbolpolitikk. Man gjør noe som er enkelt og synlig – men som ikke virker. Familiene det er snakk om her vil neppe endre adferd bare fordi kontantstøtten avvikles. Motviljen mot toinntektsfamilier stikker trolig dypere. Tall fra SSB og NAV viser også at mange ikke ønsker barnehageplass selv om kontantstøtten avvikles.
Kontantstøtten utgjør en liten og trolig ikke avgjørende del av inntekten til minoritetsfamiliene. I tillegg kan både overgangsstønad, bostøtte og barnetrygd være inne i bildet. De dårligst integrerte familiene som mange er så bekymret for kan altså ha rett på en omfattende pakke av velferdsordninger som til sammen gjør det mer lønnsomt å gå hjemme med barna.
En avvikling av kontantstøtten på grunn av integreringshensyn som mange har tatt til ordet for, gjør at vi ikke kommer særlig lengre på integreringen, samtidig som mange tusen andre barn og familier mister mulighet til et mer fleksibelt familieliv.
For å hindre tilfeller der mor og barn i stor grad blir isolert og i liten del deltar i samfunnet rundt seg, må vi komme med målrettete tiltak for den gruppen, og ikke avvikle en offentlig velferdsgode som er for alle. Hvis vi først går med på det prinsippet, så er det mange ordningen som står for fall i Norge.
Adressa viste nylig til en studie i fra Trondheim som sier at det er både stressende og utmattende for ettåringene å være fulltid i barnehagen. Dette viser at Senterpartiets forslag om å styrke kontantstøtten for 1-åringene er svært relevant. Det gir oss et signal på at det er mer fleksibilitet vi trenger, og ikke mindre. Flere kommuner bør også se at det er god familiepolitikk å gi tilbud om flere deltidsplasser i barnehagen, slik at de minste barna slipper fulle dager hverdag, men har mulighet til å være hjemme noen dager i uken.
