Nyhetene

Thor Bjarne Bore (V)

Thor Bjarne Bore (V)

Tidl. sjef.red. Romsdals Budstikke (1966-70), Vårt Land (1970-83, Stavanger Aftenblad (1983-2000). Bore har vært styreleder i Norges Presseforbund og Kirkens Nødhjelp, leder av Kirkerådet, var medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, "mappeutvalget" og styret i NRK. Er 2007-2011 medlem av Stavanger bystyre for Venstre.

Tre lys: Håp, sinne og mot

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

(Eyvind Skeie)

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn og motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Vi må lære å se verden med nye, friske øyne. Overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige i kirke og samfunn.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Hver dag misbrukes tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning.

Vi i rike Norge må spesielt motarbeide tendenser til en egokultur som bare har egen tilfredsstillelse som mål, i motsetning til en fellesskapskultur på jakt etter felles lykke. Kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av seg selv så vi kan finne hverandre.


”Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket”. Noen strofer fra Svein Ellingsens sterke salme kan sammenfatte budskapet for oss. Vi må våke i verdens natt. Sammen med  de som trues av sultedøden. Sammen med de som hører sirenene dag og natt, slitne under mangel på frihet og matn. Sammen med aidssyke og hivpositive. Sammen med de som trues av  klimaødeleggelser.

Sammen med.


Vi er kalt til å være medmennesker. Den som mer enn mange har vist dette i praksis i Vest-Afrika er den kristne humanist og fredskjempen Albert Schweitzer, som for 60 år siden  fikk Nobels fredspris. Da han døde fikk en gravstøtte med følgende skrift:

”Søk og se om der ikke er et eller annet sted i verden

der du kan investere din medmenneskelighet”.


I 1.korinterbrev finner vi kjærlighetens høysang, der det heter: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»


Min kirkehistoriske favoritt, Augustin, er imidlertid ikke helt enig i Hvorfor skal nå kjærligheten rangeres høyere enn håpet? «Nei, størst blant dem er håpet», sa Augustin, som også hevdet at håpet har to elskelige døtre i verden: sinne og mot. Sinne, så det som ikke bør skje, ikke skjer, og mot så det som bør skje, kan skje.


Vi trenger både tro, håp og kjærlighet, og størst blant dem er Han som gav oss troen, håpet og kjærligheten. Men vi er også avhengige av håpets døtre i verden: Sinne så verden ikke går av skaftet. Mot så vi ikke forkommer i resignasjon og apati.


Det kristne svar på apati er sympati, sammen i lidelsen og sammen om lidelsen, Gud til ære og mennesker til gavn.


 Blogglisten

Hvem skal sitte i Nobelkomitéen?

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, gen.sekr.i Europarådet, også er leder av Nobelkomitéen? Bør det i alle fall være en periode med karantene for politikere som går ut av aktiv rikspolitikk, slik at de ikke kan gå direkte fra Stortinget eller regjeringen? Har det de siste tiårene vært for få medlemmer uten utenrikspolitisk tyngde? Vil det være en styrke for Fredsprisen om også utlendinger med kompetanse kunne bli medlemmer? Og: Bør Stortinget ta en debatt om intensjonene i Alfred Nobels testamente, lest med briller anno 2013?

Mine svar er Nei, Ja, Kanskje, Ja og Ja.


Nobelkomitéen blir endret neste år, skriver nrk.no i dag. Tre medlemmer går ut/står på valg: Thorbjørn Jagland, valgt av Ap, Kaci Kullmann Five, valgt av Høyre, og Ågot Valle, valg av SV. De to øvrige er Berit Reiss Andersen, valgt av Ap, og Inger-Marie Ytterhorn valgt av Frp. Beholdes prinsippet om å velge medlemmene ut fra forholdstallsprinsippet, mister SV et medlem til Høyre.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Stortinget se.


Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. En karantene  vil svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er Stortinget som norske aktive politikere som deler ut prisen.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid har vært mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken. Gunnar Stålsett er et eksempel på det samme.


Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. En karantene på noen år for medlemmer med en tung og aktuell rikspoluitisk bakgrunnvil svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er Stortinget som norske aktive politikere som deler ut prisen oppfatning 

Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.

Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke «fredsforkjempere» slik Nobel forsto begrepet. Om Obamas pris er det meget delte meninger, men han ligger i det minste nærmere Nobels intensjoner enn mange andre prisvinnere. (Heffermehl har vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå, som fikk fredsprisen i 1910, og president i Norges Fredsråd). 

Og så kan og bør man naturligvis spørre: Har verden endret seg så meget siden Nobels tid at premissene for prisen delvis er utdaterte og at det kanskje derfor vil være i Nobels ånd å endre dem? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere,  men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt. 

Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomitéen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et «styre» skal gjøre – både generelt om sammensetningen og om  rammene for prisen. Ikke som et pålegg til, men som en bakgrunn for Nobelkomitéen? 


Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn det vi har opplevd siden 2005.

Blogglisten

Nordsjødykkere og kjip stat

Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Sist blir vi minnet om det i dagens melding om at kl.1o offentliggjør Den europeiske menneskerettsdomstolen dommen i saken som syv nordsjødykkere har reist mot den norske stat.

Dykkerne har så langt tapt sine erstatningssaker i det norske rettsvesenet. Men sakene burde aldri vært kommet så langt, og slett ikke til Strasbourg.  Pionérer i nordsjødykkingen ofret helsen sin for det som skulle bli vår alles store gullgruve. De spilte en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret Penger kan ikke bøte på de lidelser og de helseplager som har rammet dem: «Vi er ute etter respekt og oppreisning. Og her må det være det samme regelverket for oss, som for alle andre som får kompensert for ødelagt helse» 

Etableringen av en ny og ukjent industri skapte  betydelige utfordringer. Pionérdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens til 500 m dyp under etableringen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko. De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hattdykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanningStaten sitter med mange hatter og roller.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noen egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke.

Det er å håpe at EMD kommer med en positiv kjennelse i dag. Men uansett resultat – veien til Strasbourg var en skammens vei og den norske stat uverdig.

Blogglisten

PISA og HEDEFINS

Hvor mye kan vi lese ut av PISA? Antagelig mindre enn det mange prøver på.”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på. Man kan ikke stole på rankinglisten over hvor elevene er flinkest”, fremholder den anerkjente professor Svend Kreiner fra Institut for Biostatistik på Københavns Universitet etter å ha studert PISA-testen nærmere.


Han kan demonstrere at man kan endre landenes innbyrdes plassering etter forgodtbefinnende. Danmark kan være nummer 3 og nummer 40 med utgangspunkt i de samme testresultatene, i full overensstemmelse med de reglene folkene bak PISA selv stiller opp. 


Faktisk er det slik at det bare er 30 pst av de tallene som PSA kommer med som stammer fra elevenes faktiske svar. 70 prosent er basert på at datamaskinen har gjettet fram basert på opplysninger om eleven. ”Forskerne bak PISA bruker datamaskiner til å skape modellen sin, men det er svært uklart hvordan den arbeider. Datamodellen ligger i mørket. Det er dypt kritikkverdig når rankinglisten spiller en så stor rolle for utviklingen av utdanningssystemet», sier professor Kreiner.

Her lanserer jeg HEDEFINS-testen (Hvordan Er Det Egentlig Fatt I Norsk Skole). Den har ingen fasit, og kommer ikke som tillegg til de omseggripende (skole)politiske ønsker og pålegg om planer herfra og et stykke mot månen, om nye prøver og evalueringer, med økende antall møter som resultat.


Vi har lagt oss flate for rangeringer som måler hverken kunnskaper eller verdier som er i samsvar med norsk formålsparagraf eller læreplan. Hvorfor trenger vi da norske læreplaner?

Svake elever blir stundom unntatt for tester. Kan øving og motivering for tester kan endre testresultatene dramatisk?

Kan det tenkes at det bare er de fagene det testes i – på samme måte som forsøk med valgfag og nye undervisningsopplegg – som blir viktige og interessante for skoleledelsen?

Er det blitt mer eller mindre fokus på å gjøre det godt på prøver? 

Er skolens hverdag for kompleks til at kunnskap og læring kan reduseres til tall?

Finnes det viktig kunnskap som kan ikke måles? 

Tar Pisa-testene hensyn til hva som står på den norske læreplanen og målene norske lærere jobber mot? 

Snevrer PISA inn forståelsen av hva en god skole skal være? 

Kartlegges elevenes trivsel, evne til samarbeid og til å ta ordet i en forsamling?

Er det skapt en holdning av at det er greit å ikke strekke seg etter å bli bedre? 

Er vi gode nok i realfagene til å ha grunnlag nok for å møte fremtidens teknologiske utfordringer?

Vil norske elever om noen år kunne si med skipper Worse «Vi kommer sent, men godt? Eller – vil vi bli relativt svakere i det internasjonale kappløpet om den beste hjernekraften?

Er det klokt eller dumt å hevde at vi vil få en (enda) bedre skole med mer hardt arbeid, repetisjon og øving? 

Vil tradisjonell klasseromsundervisning med fastere rammer og bedre oppfølging av hver elev gi bedre leseferdigheter? 

Er norske skoler er bygget etter Rema 1000-prinsippet: økonomi er viktigere enn kvalitet? Ville vi fått en bedre eller dårligere skole med lavere maksimums elevtall i klassen? 

Bør alle bunnlinjer bestå av tall?


PS. Når det gjelder konkrete tall, er det intet mindre enn skremmende at i en forkunnskapstest for norske studenter som skal begynne med matematikkrevende studier var det  av 10 ikke klarer denne: «På Dahl skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent av elevene er jenter?»


Blogglisten

Habilitet, meninger og penger

Regjeringen har sagt at den vil innføre en regel om diagnostisering i løpet av 48 timer etter mistanke om kreft. Statsråd Bent Høie i Helse-og omsorgsdepartementet har en ektemann som i tre år igjennom organisasjonen «Innen 48 timer» arbeidet for å få myndighetene til å vedta en slik regel. Høie har vært på flere møter i organisasjonen. Er han inhabil i behandlingen av saken?

Jeg ville svare nei. Men saken er prinsipielt interessant fordi det i mange politiske spørsmål vil være forkjempere for gode saker som på et eller annet trinn naturlig deltar saksbehandlingen i slike sammenhenger.

Vi trenger engasjerte samfunnsaktører i politikken, men det er mye viktigere å følge pengene enn meningene og idéene.

Det er greit at departementet i den aktuelle saken har satt i gang habilitetsvurdering av politisk ledelse. «Ved behov vil departementet be om bistand fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet». Jeg mistror ingen, men synes likevel at Lovavdelingen bør være inne i alle slike saker. Da kan man få inn økt kompetanse og enhetlig vurdering.

  

Mange har ikke tatt habilitetsspørsmålet alvorlig, mange ser ikke problemet, og mange tror at de selv kan avgjøre om de er habile eller ikke. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer. Media har en viktig oppgave i å få frem både grove tilfeller men også drøfting av grenseområdene.

Forvaltningslovens §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men – at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange andre som får den samme fordelen (eller ulempen.

Statsministeren er tilhenger av føre-var, og hun minner om at det «ikke er ulovlig å være inhabil, det er bare et spørsmål om å være ryddig i saksbehandlingen». Hun er tilhenger av føre-var, og sier at det klokt å foreta en habilitetsvurdering hvis man har en sak der det stilles spørsmål om habiliteten. Det har hun rett i. Men stundom bør kanskje grenselinjer settes før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. 
 Professor i offentlig rett, Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste eksperter på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av habilitetsreglene.

Strengere lover og regler? Ja, men politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan aldri unnskylde manglende gangsyn. «Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar», sa Sigrid Undset – det innbyr også på dette feltet til ettertanke.

Politikere har selvstendig etisk ansvar for unngå å sette seg i situasjoner der spørsmålet om habilitet kan reises, og media har et tilsvarende ansvar for å skille skitt og kanel.

Nytt og ungt mannskap

Ung regjering med liten statsråderfaring. 43,5 år i gjennomsnitt, Tre over 50, tre med statsrådserfaring. Ingen  store overraskelser, nesten full klaff for meldinger tidligere i uken. Jeg kan ikke huske så høyt lekkasjenivå noen gang tidligere. Sultne politiske journalister imøteser god foring fremover.


Kjønnsdeler og landsdeler har fått sitt. Tyngdepunktet geografisk er flyttet fra Østlandet. Østfold, Buskerud, Hedmark og Oppland er uten representanter.  Gullkysten, fra Agder til Trøndelag har rent flertall. Regjeringen har like mange kvinner som menn. Utviklingen har vært naturlig og riktig, det har nærmest vært et krav i de siste regjeringene. Jeg håper likevel vi snart kommer dit at det ikke løftes noen øyenbryn om det er 10 kvinner og 8 menn i en regjering.


Særlig når det bare er to regjeringspartier hadde jeg trodd at man ville ta noen dristige grep og ha enda færre departementer. Helst slik at statsrådene mer kunne bli en samlet regjerings forlengede arm i departementene, og mindre være forkjempere for fagdepartementenes interesser i regjeringen. Mer helhetlig tenkning og handling. Regjeringens åtte overordnede prioriterte felter viser med all tydelighet at mye henger sammen med det meste. Olje og gass med miljø og klima. Klima og miljø med grønne skatter og avgifter. Utvikling med handel og tollsatser. Blant annet

Problemet med de åtte feltene er at de mangler det vesentligste, at ikke gjennomgripende klima- og energispørsmål ikke løftes opp. Det virker underlig, selv om ord bare er ord. Kritikken er møtt med at klima og miljø er en del av regjeringens verdigrunnlag. At forvalteransvaret og føre-var-prinsippet tegner en høyere himmel over alle politikkområder som regjeringen skal befatte seg med.

Vi får se. Eller rettere: Vi skal se nøye etter. Hele tiden. I overalt som gjøres.


Det er på dette punktet regjeringen må vise at den står for en konkretisering av nye ideer, nye løsningerNæringsdepartementet er styrket, men hadde det ikke vært like naturlig å legge fiske og jordbruk dit og heller tilføre statsministerens kontor overordnet sikkerhets- og beredskapsstyring, med egen statsråd. Men når de to primærnæringsdepartementene synes jeg det er en fordel at man har unngått statsråder med tydelig næringsbakgrunn. Den avgående fiskeriminister har hatt altfor tette bånd til næringen.


Utviklingsdepartementet, som har levd i Utenriksdepartementets omgivelser er fjernet. Det kan være et urovekkende tegn, Knut Arild Hareide har allerede reagerte instinktivt. Men forhåpentlig betyr det ingen svekkelse av innsatsen på området. Børge Brendes erfaring og kapasitet kan tvert imot bety søkt oppmerksomhet og innsats på dette området som i mer integrerte utenrikspolitiske vurderinger.


Miljø og utvikling har gjennom årene vanligvis ikke vært besatt av de sterkeste og mest erfarne politikere. Det har ikke vært en styrke for noen av områdene. Tvilen skal alltid komme nye statsråder til gode, men jeg er spent på Tine Sundtoft innsats og evne til gjennomslag. Et av de viktigste spørsmålstegn ved den nye regjeringen er viljen og evnen til å sette handling foran ord når det gjelder vår tids – eller først og fremst fremtidens – store utfordring. Statsrådvalget her kan utenfra sett virke som kvittering til Sørlandet og svar på andre krav enn enn parlamentarisk tyngde. Forhåpentlig viser det seg at bekymringene er unødvendige, men spørsmålet er uansett: Hvorfor ikke Nikolai Astrup? 
Jeg skriver denne kommentaren fra Kota Kinabalu i Malaysia. Det som har slått meg under besøket her, er begeistringen for landets andre statsminister,  Mahathir Mohamad (1981-2003). Han gjorde dristige grep, la om politikken på viktige felter, planla for fremtiden og oppnådde resultater. Erna Solbergs  utfordringer er annerledes, men helt avgjørende for hennes ettermæle vil være: Bidro hun og hennes mannskap til den omleggingen av klimapolitikken som Norge og verden trenger?


Mange er spent på Siv Jensen som finansminister. Omtrent som med Kristin Halvorsen. Hin vil ha stor nytte av å lese forgjengerens betraktninger i  «gjennomslag». «Vi må ha en finansminister som er sjef og som ikke kues av skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», lød det tidligere i år fra prydblomsturnen i hagen. Erna har uttrykt det annerledes, med respekt for den dyktighet vi finner i byråkratiet: «Alle statsråder må ha en agenda når de møter byråkratiet i departementene. Ellers får de byråkratiets agenda.»

Siv Jensen er intelligent. Og realistisk, Jeg tror at både hun og resten av regjeringen
går inn i regjering både med styringsvilje, og samtidig med nødvendig respekt for et profesjonelt og lojalt embetsverk. Jeg tror også at selv om manglende erfaring kan resultere i en og annen skramme, vil Fremskrittspartiets statsråder overraske positivt i møte med realitetene i en regjerings hverdag. La sagt være glemt, døm det på det som de gjør – eller ikke gjør.


På helt kort sikt bør den nye regjeringen ta til seg – og handle – i pakt med budskapet i Jan Egelands ord: «Vi er altfor opptatt av hullene i asfalten vår, og for lite opptatt av at det flyter lik opp på europeiske strender». Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

 Blogglisten

Mot slutten på begynnelsen

En parlamentarisk nyskapning med flere tolkningsmuligheter.  En partileder som oversolgte et positivt budskap, men  deretter gjorde noe så sjeldent som å beklage. En  kommende statsminister som i prinsippet står for at alt henger sammen med alt, og at ingenting er avgjort før alt er avgjort – men som i praksis likevel slipper ut små bein til nyhetsjaktende journalister. Et parti som viser vilje til erkjennelse av at virkelighetens maktutøvelse blir langt  vanskeligere enn ideologisk og situasjonsbestemt opposisjon.


Det går mot slutten av begynnelsen for den nye regjeringen. Regjeringserklæring neste.


Vi har fått en avtale mellom de som forblir innenfor og de som tror at de høster større politisk gevinst ved å være i Stortinget enn i det løpende dag-for-dag arbeidet i regjeringen. Det gjenstår å se.


Ikke uventet spriker kommentarene. De fleste som i utgangspunktet er positive til regjeringsskifte, synes gjennomgående at det er en ventet, god start, tolker det meste positivt – og håper ellers det beste. De fleste som nærmest ser det som spleiselagsvandalisme at rødgrønt overmales av blått, synes gjennomgående at det er en ventet, dårlig start, tolker det meste negativt – og frykter ellers det verste.


Størst tolkningsuenighet gjelder det som nok mange i første omgang oppfattet som nesten et generelt amnesti for lengeboende asylbarn. Det verste med dette var ikke Hareides finte mot SV. Den overlever Lysbakken og hans folk, store bokstaver er ikke helt ukjent i de omgivelser. Det blir en triumf for dem når KrF-lederen, prisverdig og til etterfølgelse, erkjenner sin synd, beklager den og i siste omgang bør få tilgivelse i beste kristen oppskrift. Verre var det at presentasjonen skapte håp for mange som dessverre ikke synes å få glede av amnestiet likevel.


Det er bedre at noen får amnesti enn ingen. Men hvor mange?  «Avtalen om utlendingsfeltet minner mer om garasjesalg av likt og ulikt enn om en systematisk høstopprydding», sa nåværende  generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Magrit Austenå.  «Den blåblå innvandringspolitikken vil føre til at flere får bli i Norge – og at færre må dra. Frp er avspist med symbolske innstramminger», mente tidligere generalsekretær i NOAS, Sylo Taraku. «Avtalen gir ingen Frp-revolusjon i asyl- og innvandringspolitikken», sa Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter.


NOAS hevder at amnestiet bare vil omfatte 100 av de om lag 700 såkalte asylbarna. Andre bruker tallet 170. Amnestieksperten Arild Humlen mener løftet er  en stor forbedring og skaper en vesentlig annen situasjon enn den situasjonen vi har hatt frem til nå i lovverket. «Det skal også etableres et regelverk som i større grad skal ta hensyn til barnets beste som en varig ordning. De som da faller utenfor amnestiordningen kan bli plukket opp der. Blir avtalen en realitet innebærer den en betydelig margin i forhold til hva de rødgrønne har klart å prestere i løpet av den perioden de har sittet ved makten».

Så får vi se hva som skjer hvis Frp får hånd om Justisdepartementet. Sandberg (?) versus Faremo. Uansett – la oss være glade for at vi har sett en økt vilje  til at barns beste skal få større betydning i forhold til «innvandringspolitiske hensyn»

Fredningen av Lofoten/Vesterålen er definitiv. Det er i det minste en begynnelse på noen som kan bli en klart bedre klimapolitikk. Her gjenstår mye hvis man skal «føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket» og  «bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet.»  

Ole Mathismoen i Aftenposten uttrykker som flere mening: «Det er en uvirkelig følelse å ha større forhåpninger til et klimavennlig Norge med Fremskrittspartiet i regjering enn til en rødgrønn regjering med SV i miljøverndepartementet».


Så får vi se når Nikolai Astrup (?) tar hånd om Miljøverndepartementet, eller et nytt og større departement med økt helhetsansvar. Alt henger sammen med osv.



Avtalen ga KrF bokstaven K i tillegg til RLE. Dette har skapt unødvendig strid. Jeg tror ikke det er lurt å blåse liv i en ny liuvssynskamp. RLE-faget i dag har såvidt begynt å sette seg. Det samler alle elever rundt en undervisning som ikke skal være forkynnende. Det skal kirken, tros- eller livssynssamfunnene ta seg av. Den omfattende trosopplæringsreformen var et uttrykk for det. Det vi virkelig trenger er ikke symbolsaker, men å få RLE som obligatorisk fag i lærerutdannelsen.

Uansett avtaler og erklæringer vil vi fremover få se at veien blir til mens tiden, i første omgang ikke regjeringen, går. Høyre og Frp håper at avtalen skal sikre gjennomslag i de viktigste sakene. Venstre og KrF satser på at Stortinget vil få stor betydning i alle saker som ikke er avtale-nedfestet. Ja, og det er en stor fordel av Stortinget vender tilbake fra eksilet og igjen får en rolle i norsk politisk liv. Men dette innebærer også at regjeringen i viktige saker kan få flertall sammen med Arbeiderpartiet, om Jens Stoltenberg følger opp sitt utsagn om å stemme for det partiet er for.

Så får vi se vente på noe mer substansielt enn motorisert ferdsel i utmark, opphevelse av forbud segway og proffboksing. Vi trenger endel mer for å overbevises om at Erna og Siv virkeliggjør Margaret Thatchers ord om at i politikken skal du spørre en mann hvis du vil ha noe sagt, og en kvinne hvis du vil ha noe gjort.

Blogglisten

Også Stortinget vant

Ingenting var klart før alt var klart. Erna Solberg blir statsminister, men hun får ikke den regjeringen som hun ønsket aller mest. Det blir en tøffere hverdag enn hun kommer til  sette pris på, men det er feil å kalle henne en taper. Hun er den første Høyre-statsminister på 24 år. Men langt viktigere er at hun har åpenbart klart å skape en langt bedre tone mellom de fire partiene enn det var før valget. Klarer hun å videreføre den, blir det en viktig ingrediens i den koordineringen det må være mellom tandemsykkelen og de to tidvise støttehjulene.


Er KrF og Venstre i posisjon eller opposisjon? Ja.


Når Stortinget skal avgjøre en sak som ikke ligger bundet i samarbeidsavtalen, er første skritt i avgjørelsesprosessen at Erna må til enda lenger til høyre og finne kursen. Deretter er det lurt å se om det lyser grønt eller gult på regjeringsapp’en, i så fall er veien til målet klar. Uten slikt lys må Erna stundom finne en litt annen vei hjem fra Stortinget, og vel hjemme snu ansiktet enda lenger til høyre med orientering.  


Den store seierherren er Stortinget. Dets rolle blir langt mer spennende og meningsfullt enn det har vært i den rødgrønne perioden. Stortinget får nå muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, det vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og den vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende, Trolig også mer konstruktivt. 


Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, ble under de rødgrønne en svakhet fordi alle skjøre kompromisser ble avgjort i tøff dragkamp mellom tre partiledere i et lukket rom, og det ikke var rom for noen endringer i Stortinget. En av de som kommer til å bli lagt mer til på Stortinget, Sveinung Rotevatn, Venstre, sier det slik: «Eg trur det er ei god løysing for Venstre, for landet og for å få makta tilbake til nasjonalforsamlinga etter at den har vore i asyl på kontoret til Jens Stoltenberg i åtte år».


Nå får vi se om Ernas løfte tidlig i valgkampen om å involvere Stortinget sterkere blir fulgt opp, stundom også der kjøttvekten gjør det unødvendig. Store reformer tjener å ha bredt forankret støtte, men i flere av de forhåndsannonserte vil egenprofilering og motstand stå sterkt. 


Venstre og KrF har holdt sitt løfte til velgerne: Bidra til en ikke-sosialistisk regjering (et håpløst begrep). Men – hadde KrF  egentlig tatt sin avgjørelse før sonderingene startet? Hadde Venstre mest lyst til å gå i regjering, men fant det fornuftig å holde fast på samlivet med KrF? Har KrF og Venstre kjempet særlig mye for partienes primære standpunkt, trepartiregjering av Høyre, KrF og Venstre? Er KrFU og Unge Venstre innerst inne litt misfornøyd med det som skjer? 


I avveiningen av de kryssende hensyns relative styrke tror jeg utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, har betydd mye for stortingsgruppene i KrF og Venstre. Tungt i vektskålen ligger også den realitet at KrF/Venstre og Fremskrittspartiet på en rekke punkter er sterkt uenige. De to partiene sitter i en vippeposisjon som kan gi dem betydelig innflytelse utenfor regjering.


En ikke undervurdert faktor ved et regjeringsskifte: Nye hender i skuffene.


En fordel for partier som går over i opposisjon: Mulighet til nytenkning, sterkere egenprofilering. Det kommer valg etter dette.


Avdelingen for jubel og glede: Journalister og kommentatorer. Forhåndsstoff om uenighet og spådommer om hvordan det kan ende. Etterhåndsstoff om hvorfor det gikk som det gikk.

Erna må sette fotavtrykk

Allerede Aristoteles skjønte det: Mennesker er av natur politisk tilbakestående.

På flere felter har det vist seg at praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta. Kanskje sterkest når det gjelder vår tids største utfordring: Klima. Vi har visst stadig mer, men ikke fulgt opp i handling. Nå bør ikke det nytte lenger. FNs nye klimarapport er ikke i tvil. Det er like sikkert av kloden varmes opp som at solen står opp i morgen tidlig. 

Valgkampen gjenspeilte ikke dette. De to såkalte motstanderne, Ap og Høyre, var ikke interessert. Konfliktdrevne  media var derfor heller ikke interessert. Fokus var øyeblikket, ikke fremtiden.


Valgkampens beste kommentarartikkel sto i Bergens Tidende. Skrevet av Sjur Holsen.
Om de to store: «Egentlig har de ikke vist noen særlig vilje til å løfte spesielt mange store saker i det hele tatt, i det som må være historiens mest monomane og forutsigbare valgkamp: Arbeiderpartiet har vært mest opptatt av å skremme oss med de borgerlige; Høyre av å sitte mest mulig i ro. Det blir ikke politisk alvor av sånt».
Og han knytter dette sammen med et annet, svært viktig spørsmål som også ble forbigått i tilnærmet stillhet – den norske velferdsstatens langsiktige bærekraft. utfordringene som venter oss noen tiår frem i tid, når inntekten fra Nordsjøen virkelig faller, og antallet eldre og pleietrengende skyter i været. Dét dilemmaet burde gis topp prioritet av enhver politiker med ambisjoner om å kalle seg «ansvarlig» i 2013.

Holsen påpeker at de to temaene har også en annen viktig likhet: «Begge handler om langsiktige utfordringer, hvor dagens unge og generasjoner som ennå ikke er født risikerer å måtte betale – fullstendig uforskyldt – for vår dårskap og feighet. Og hvor de politiske valgene som må treffes ikke vil gi gevinster i den fireårsperioden som stortingspolitikerne mandag lar seg velge til, men først om ti, tyve, tretti år. Da blir det både bekvemt og fristende å skyve på problemene og la regningen ligge.»
Klimapanelets rapport understreker at vi har svært knapp tid til rådighet. Vi får langvarige klimaendringer uansett, og uten reduserte utslipp får vi endringer ca 20 ganger raskere enn naturlige.

Både klimaet og velferdsstatens fremtid avhenger av beslutninger som i større eller mindre grad vil være upopulære. For igjen å sitere Sjur Holsen. «For klimaets del: De færreste tror at vi kan videreføre vår behagelige, forbruksbaserte livsstil dersom vi virkelig skal bidra til å redde klimaet (selv om anslagene over oppofrelsene varierer). For velferdens del: Regjeringens langtidsmeldinger viser oss at vi enten må arbeide mer, betale økte egenandeler, skattlegges hardere eller se velferdstilbudet skrumpe – eventuelt en kombinasjon av alt dette – i løpet av ganske kort tid».

FN-rapporten konkluderer med at vi ser tydelige fotavtrykk av menneskehetens utslipp i klimasystemet. Erna Solberg og hennes mannskap kan sette fotavtrykk i norsk historie. Utfordringen må få en sentral plass i regjeringsforhandlingene. Må få en sentral plass i en ny regjerings virke. I handling.

Fra Aristoteles til Per Olov Enqvist: «Det vanskeligste ved å ta politisk stilling til noe er jo ikke å innta de gode, aktverdige standpunkter – det kan enhver idiot gjøre – men ikke i tide å innta de motbydelige, men nødvendige».
Eller som en av landets store politiske profiler i det 20.århundre, Høyres Carl Joachim Hambro, også han fra Bergen, har sagt: «Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag».

Lytt til dine bysbarn, Erna! Ta utfordringen. Løft blikket også utover valget i 2017. Gjør realiteter av ordene om nye idéer og nye løsninger.

 Blogglisten

Bakland og luresamtaler

For KrF og Venstre er det vel ikke slik at du aldrig bliver i Regjering, om det i Dag ei skjer (fritt etter Holberg om giftermål). Men mye tyder på at det er i dag og i morgen at den reelle avgjørelsen treffes i de to partienes styrende organer. Og man har ingen garanti for at situasjonen vil være annerledes i 2017 og mulighetene for politisk innflytelse større da. 

De to mellompartienes situasjon illustreres godt av Per Krohgs bilde «Seileren mellom Scylla mog Charybdis», er farlig ferd i stormen med truende krefter på begge sider. Jeg trenger ikke å gå i detaljer, partienes dilemma er vel beskrevet i ikkenyheter og kommentarer fra et bemerkelsesverdig lekkasjefritt toppmøte i Nydalen.

Politiske resultater er ett. Men spørsmålet er også reist: Vil de to partiene dersom de inngår et skjebnefellesskap med Frp, ta skade på sin sjel, eller skade Norges omdømme, slik noen kritikere uttrykker det: anstendiggjøre uanstendige holdninger? Ingen har noe patentsvar på dette. 

Selv har jeg i årenes løp brukt kraftige ord i skrift både mot Fremskrittspartiets generelle holdning i asyl- og innvandringssaker, nesten like sterke som jeg har brukt mot de rødgrønnes holdning til FNs barnekonvensjon og asylbarn. 

Siv Jensens bruk av begrepet «snikislamisering» (gjengitt her) og hennes reaksjon da Ketil Solvik-Olsen prøvde å avlyse det, er ikke oppløftende.  Uenighet i syn på bruk av handlingsregel, bompenger,skatt osv er imidlertid en del av normal politisk uenighet, selv om jeg i ulik gradmisliker holdninger også der.

 


(I parentes: Den amerikanske ambassadøren i Norge har sagt at «alle norske politiske partier ville passet inn i det demokratiske partiet i USA. I 1977 var jeg pressemedarbeider i den norske FN-delegasjonen. Under et møte med norskamerikanere i Brooklyn skulle stortingsrepresentant Sigrid Utkilen redegjøre for Høyres sosialpolitiske syn. Det gikk ikke lenge før en av tilhørerene reise seg, rettet pekefingeren mot henne, og sa indignert: You are a communist!)


Slik jeg ser det bør det i et regjeringsfellesskap med Fremskrittspartiet ikke være tidligere holdninger og uttalelser som er det avgjørende, men praksis i det daglige, samtidig som partiet ikke kan ta ansvar for det løse kanoner til enhver tid måtte finne på å fyre av. Jeg tror også det vil virke disiplinerende på Frp å være i regjering.


Jeg vet ennå ikke hvilket regjeringsalternativ jeg vil falle ned på, eller ville anbefale om jeg satt i Venstres sentrale organer. Det må baseres på resultatet av de foreløpige sonderingene. Fornuften har til nå sagt at den politiske avstanden mellom  Frp og mellompartiene (i litt ulike saker) vil være for stor.


Men med det utgangspunktet synes jeg det er litt forunderlig med de deler av baklandet, særlig i KrF men også litt i Venstre, som nå advarer mot samarbeid med Frp.  

Før valget gjorde begge partier det klart at man – i motsetning til 2009 –  åpnet for samtaler med Frp. Partiene ga velgerne et løfte.

Riktignok la de til at de mente avstanden i en del spørsmål ville være nærmest uoverstigelig, men altså: samtaler. Dette ble av velgerne oppfattet som reelt, ikke luresamtaler der fasit var gitt på forhånd. De som advarer mot samliv med Frp, før det foreligger noe som helt politisk resultat, kan lett bidra til lå svekke velgeres tillit til partiene. Og internt vil man spørre om dette ble gjort kjent før partivedtakene ble truffet,

Jeg er overbevist om at Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande mente at de ville føre reelle samtaler  og ikke bare ville late som. De vet hva de vil, og hva de gjør. Med bakgrunn i det som de har opplevd i Nydalen, kommer de med anbefalinger til partiets – og velgernes – tillitsvalgte.  

KrF og Venstre har lovet velgerne en borgerlig regjering. Det løftet må de holde. Vi vet ikke hvem som blir med, men vi vet at de som velger å stå utenfor likevel på en rekke sentrale punkter må binde seg til synspunkter de kan styre sin begeistring for, mildt sagt.  De to partiene kan selvsagt ikke garantere Høyre alene eller Høyre/Frp et fireårig regjeringsliv, men alternativet kan ikke i realiteten torpederes før det er sjøsatt.


Det vil være ulike syn på om KrF og Venstre får størst gjennomslagskraft for sin politikk  i eller utenfor en regjering. Det vil være ulike syn på hvordan situasjonen vil være i 2017, om erfaringene fra fire år gjør at nye konstellasjoner vil være aktuelle. Men det er forhåpentlig ikke mer enn ett syn på at deltakelse i regjering vil føre til at ungdommen i partiene får viktig politisk erfaring gjennom daglig arbeid som statssekretærer eller politiske rådgivere. Kanskje overser vi eldre den dynamikk som ligger i at ungdomspartiene UV og KrFU ikke har noen bindinger til fortiden, og ønsker regjeringsmakt?   


Dersom man er redd for velgernes dom, for valgresultatet i 2017, er det like fullt en sannhet i Nelson Mandelas ord: «Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten».


I kveld eller i morgen vet vi mer. Er viljen til kompromisser stor nok? Vil hjertesaker bli så godt ivaretatt at  avstander skrumper? Der det er vilje, er det også vei. Gamle red.sekr. Leif Henrichsen i Vårt Land for over 50 år siden skrev på nyhetsmeldinger fra utlandet som han mente det kunne lages en norsk vri på: Enn her?



 Blogglisten

Dag-for-dag-politikken undervurdert

Gud bevare meg for mine venner – mine fiender skal jeg nok klare. Jeg vet ikke om @KAHareide tenker slik. Kanskje ikke. Men trolig gikk han ikke i taket av begeistring da han mottok et brev fra 24 partifeller av ulik politisk tyngde, flere av dem med etiketten «tidligere».

De måtte vite at et slikt brev ble kjent. Visst inneholder det uttrykt støtte til Hareide som partileder, men nå bidrar det også til å gjøre hans forhandlingsrom snevrere. I verste fall kan det tolkes som en skepsis til hans evne til sammen med sine forhandlere å avveie de kryssende hensyns relative styrke, selv om det nok slett ikke er ment slik.


Ingen overraskende synspunkter bringes til forhandlingstorgs. Essensen: Ligg unna Fremskrittspartiet! Eller som det heter i Vårt Lands referat: Partiets «profil og kjernesaker vil få et alvorlig skudd for baugen» dersom KrF inngår i et forpliktende samarbeid og «binder seg til masta» sammen med et parti som «undergraver kjerneverdier som er bærebjelker for KrF».

Brevskriverne er ikke fornøyd med andre partier heller, men spesielt avstanden til Frp «er for stor til at vi kan sitte i samme regjering. Hovedstrategien bør være «å utfordre Høyre til å velge mellom sentrum og Frp».

For noen av de 24 vil samarbeid med Frp «bety at vi parkeres som aktive partipolitiske ambassadører».


KrFs landsstyre har åpnet samarbeidsdøren på gløtt med å vedta at de ønsker å gå inn for en ny regjering. De 24 må tolkes dit at de ønsker at døren burde være lukket, at partiet ikke i det hele tatt trenger samtaler med Frp, fasit er gitt. På linje med Lars Sponheims og Venstres holdning i 2009.


Kjell Magne Bondevik sa under landsmøtet at han «vil ikke gå inn i samarbeids og regjeringsdebatten, for jeg har tillit til at partiledelsen håndterer dette på en god måte. En klok ytring. Samtidig var han ikke var til å misforstå da han sa at «jeg stiller meg støttende til partileder Knut Arild Hareides syn om at KrF og Frp i samme regjering er usannsynlig».

Mange deler analysen, inkludert Hareide og Trine Skei Grande, mange har et ønske om en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre. Frp har på sin side sagt at de ikke vil støtte en regjering de selv ikke sitter i.
Med sine uttalelser og vedtak før valget, skylder KrF og Venstre velgerne å gå i reelle samtaler med Frp. De kan resultere i en firepartiregjering, kanskje – men lite trolig – en mindretallsregjering uten KrF, en mindretallsregjering av Høyre og Frp som har samarbeidsavtale med KrF og Venstre, eller en regjering med Høyre alene. I alle mindretallsregjeringer ligger innebygd at balansepunktet i alle fall ikke ligger til høyre for Høyre.

KrF og Venstre åpnet for samarbeid med Høyre og Frp.  Begge ga imidlertid uttrykk for at de anser borgerlig firepartiregjering som usannsynlig, og litt mildere: lite sannsynlig at de vil sitte i regjering med Frp. Deres ønske var da og er nå en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. Da velgerne gikk til urnene visste de altså om KrFs posisjon: Samtaler om et mulig regjeringsgrunnlag, men neppe grunnlag for firepartiregjering.

KrF ble i sin tid dannet i utgangspunkt i moralsk protest og kamp mot avkristningen av samfunnet. Hvor langt partiet kan strekke viljen til politiske kompromisser, uten å gå på akkord med dette? Landsmøtet i 1981 gjorde gjorde det klart at KrF ikke kunne administrere den abortloven som Arbeiderpartiet fikk gjennom i Stortinget i 1978. På det neste landsmøtet fulgte man konklusjonen i det interne Aano-utvalget: Partiet kunne ikke sitte i en regjering som fremmer en slik lov. Men når Stortinget først hadde har vedtatt loven om selvbestemt abort, må partiet kunne administrere den på linje med andre lover som det også er uenig i.

Prinsipieltpragmatisk.


Hva tjener et parti best: Å være i regjering, ha muligheter for løpende påvirkning og styring av enkelte departementer, men også være ansvarlig for regjeringens samlede politiske profil? Eller å stå utenfor det daglige arbeid med ha en samarbeidsavtale som innebærer en politisk «medgift» og avtale om budsjettsamarbeid?

Ingen vet hvor smertegrensene går. Hensynene er mange. Med interesse har jeg registrert at en rekke bønder med tilknytning til KrF ber om at KrF blir med i en flertallsregjering, «ikkje minst av omsyn til landbrukspolitikken. Det vil gi større gjennomslag. Endringar vil kome, men vi må sørgje for at næringa ikkje blir overkøyrd, seier mangeårig stortingsrepresentant for KrF, Olaf Gjedrem, som driv med mjølk og sau i Bjerkreim». Mens en av de som advarer mot regjeringsdeltakelse er tidligere landbruksminister Kåre Gjønnes, blant annet fordi han mener spriket i landbrukspolitikken er for stort.

Det dreier seg om resultater. Jeg tror påvirkningsmulighetene for egen politikk er størst innenfor regjeringen, men der er også slitasjemulighetene størst. Hvis jeg satt i Venstres forhandlingsutvalg ville jeg være positiv til deltakelse hvis det i utgangspunkt var løfte om varig vern av LoVe (søknad om verdensarvstatus), langt kraftigere miljø/klima-satsing enn de rødgrønne (det skal ikke all verden til) og opphold for alle asylbarn som har vært her lenger enn f.eks. tre år (samt en politikk med raskere saksbehandling og større vekt på barnekonvensjonen).  


Mange kommentatorer legger for mye vekt på hva en kan bli enige om i en forhandling og i en regjeringserklæring. Der er nok velviljen stor i H og sikkert også i FrP. Men utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, er sterkt nok undervurdert!

Forhandlingene blir steinharde. Min fornuft tilsier at det ikke blir firepartiregjering. Men blir det ikke brudd i de innledende, grunnleggende samtalene – kall dem gjerne sonderinger, forhandlingene kommer i neste omgang, dersom man blir enige om å gå videre – tror jeg at bordet på en måte fanger. Der det er vilje, er det alltid en vei – også på ferden mot regjeringsdannelse. 
Magefølelsen er firepartiregjering.  Med svarte el-biler.

 Blogglisten

Høyrepopulisme, hva er det?

Er Fremskrittspartiet høyrepopulistisk? Er statsråd Heikki Holmås en liten friskus som av og til ikke passer munnen sin? Bør han be Frp om unnskyldning? Har utenlandsk presses oppslag om Frp som «Breiviks parti» skadet norsk omdømme?


Ja, ja, nei, ja. Med en protokolltilføyelse om at kommunikasjon ikke alltid er det du sier, men i hvilken kontekst du gjør det og hvordan du blir oppfattet. Og at forskning i denne sammenheng enkelte ganger ikke nødvendigvis er helt upåvirket av eget standpunkt.


Onsdag kveld la Holmås, som er statsråd for utviklingsspørsmål i Utenriksdepartement, ut denne  twitter-meldingen: «Det er helt naturlig at utlandet oppfatter @frp_no» som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemogratene»

Dette skjedde like etter at den  utenriksminister Espen Barth Eide hadde sagt at skriveriene om Frp gir Norge et omdømmeproblem. «Det er uheldig at det blir skapt et inntrykk av at Norge nå er et land som er i ferd med å ta inn en politisk fløy som mange feilaktig assosierer med mer ekstreme partier i Europa».

Tvitteratet nærmest eksploderte. Mitt bidrag var at «Virker som om de to statsrådene i UD i jobber i ulike retninger når det gjelder Frp og norsk omdømme i utlande, og jeg stilte spørsmålet: «Burde kanskje utviklingsministeren arbeide mer med egenutvikling?»


Autorisert rikssynser Frank Aarebrot  beskyldte Holmås for å drive hets mot Frp som skader Norges omdømme: «Alle vet jo at det bare er tull».
Senere torsdag  utdypet Holmås overfor NTB at hans kritikk først og fremst retter seg mot Frps innvandringspolitikk og bistandspolitikk. 

Nestleder i Frp, Ketil Solvik-Olsen, fremholdt at Holmås «forsøker å plassere oss i samme bås som partier som står for noe helt annet. Det er også partier som er også på høyresiden i sine lands politiske skalaer, men der ser skalaene helt annerledes ut enn i Norge».

I den samme artikkelen snakker førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten om at «på den ene siden fremstår Frp i partiprogrammet med moderate synspunkter. På den andre siden kommer det utspill som er mer ytterliggående». Professor Anders Jupskås mener at «sammenlignet med andre slike partier i Europa er Frp en moderat utgave og har sterkere innslag av liberalkonservative strømninger».


Påtroppende statsminister Erna Solberg var kanskje ikke 100 pst heldig med sin bemerkning om statsråden som en liten friskus som burde passe munnen sin og be om unnskyldning 

Denne artikkelen fra The Independent i England virket heller ikke debattdempende: “Norway election results: Anti-immigrant party with links to mass murderer Anders Behring Breivik set to enter government under Conservative leader Erna Solberg»

I dag, lørdag, fortsetter refleksjonene. Dagsavisens kulturmedarbeider Mode Steinkjer: «Noen flekker lar seg ikke fjerne, verken med lut, salt eller Blenda. Noen flekker er så infernalsk sammensatt at de vokser hvis man forsøker å fjerne dem, akkurat slik rykter gjerne vokser mens de går» 

I Minerva har Bård Larsen og Morten Kinnander en litt annen vinkling: «I forsøket på å assosiere FrP med uønskede elementer som f.eks. Breivik eller Sverigedemokratene, bruker imidlertid noen et begrep som ”familielikhet”, som er hentet fra statsvitenskapen. At høyrepartier faller inn under paraplybetegnelsen ”populistisk” behøver ikke å bety at slektskapet er stort på andre områder innen politikken». De viser til at SVs tyske søsterparti Die Linke er tilsluttet den kommunistiske fellesorganisasjonen European Left. 

I en annen artikkel på samme nettsted  skriver KamilAzhar, mastergrad i statsvitenskap, jobber nå i UDI:

«Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle». 

«At Frp ikke har Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti som sine offisielle søsterpartier er nok først og fremst taktisk, heller enn uttrykk for store politiske forskjeller», mener Marte Michelet i Dagbladet, med mange referanser til dyreriket: «Frp er en fisk. Nei, en fugl. Nei, en mordersnegle. Nei, en unik, norsk ørn. Nei, en helt gjennomsnittlig terrier. Er partiet  fugl, eller fisk, eller frådende rabieshund?» 

Jeg har ikke registrert så mange Frp’ere i debatten. MortenMyksvoll, bystyrerepresentant i Bergen, erkjenner at «FrP har populistiske trekk, og me tilhøyrer høgresida. Utanfor alle institutt og fakultet er det likevel grunn til å trå forsiktig når ein bruker begrepet. Mange samanblandar høgrepopulisme med høgre-ekstremisme. Her slår røynda inn over skrivebordet og statsvitarbøkene, og det er den me må forholde oss til».

Frp har en broget fortid. Før en eventuell regjeringserklæring med partiets underskrift, må vi regne med at merkelappene vil florere og sitater av ulik årgang hentes frem. Som dette fra Siv Jensen etter valget i 2005: «Audun Lysbakken er en kommunist som støtter diktatur og aksepterer grove brudd på menneskerettighetene.  Det er SVs sjel som Lysbakken nå gir et ansikt».  

Men fra midten  av oktober bør realpolitikken stå i sentrum. For oss alle gjelder at høyttalere forsterker stemmen, men ikke argumentene. Det vil bli rikelige muligheter til å diskutere, Nytt på Nytt vil stadig ha mye råstoff. Noen  velgere vil være fornøyd, mange vil fremdeles kaste snøball i vår  misnøyes helårlige vinter.
Etter at å dømme vil en del politikere måtte handle med sammenbitte tenner, istedenfor med fullt hjerte. Og spennende: Vil Frp bli det nye SV i sine reaksjonsformer?

 Blogglisten

Firepartiregjering med svarte el-biler?

Media  dagen etter dagen derpå er et must for en politisk junkie. Dypsindige kommentarer om hvorfor det gikk som det gikk, mer spekulative kommentarer om hvordan det kommer til å gå.


En klagens dag. Liv Signe Navarsete hevder at mediene har behandlet henne urettferdig. Svar fra NRK om at partiet hennes kan ha havnet i skyggen fordi det er hverken fugl eller fisk.


En bekymringene dag. De fleste resirkulerte fra valgkampen. Men først av alt: Ribbemangel til jul? Avgående statsråd Inga Marte Torkildsen frykter for rasert familiepolitikk». Dagsavisen er redd for vårt omdømme i utlandet (les: Frp i regjering). Det spås tap av viktige skanser mot økende ulikhet og sosial uro. Forfattere er redd for at bokloven skrotes, kulturlivet snaker om blålys for mangfold og bredde, distrikts-Norge kan bare få det verre. Renteøkning dersom den hellige, alminnelige handlingsregelen brytes? Hva kan norsk design vente seg etter Siv Jensens valgnattkjole i dildostil? Vil Erna hoppe over Nordland når ministerkabalen skal legges? Legg til det som passer.  Og ikke minst: Vil man virkelig bruke 50 millioner kroner for å flytte det utrydningstruede dvergålegraset fra Sømmevågen ved flyplassen til Leirberg?


En håpets dag.  «Bygge vei fra Oslo til Stavanger i en smell», foreslår næringsledere på Sørlandet. Og WWF-leder, Nina Jensen, den kjente søster, spør:  «Hvem var det egentlig som tapte dette valget? Det kan vel aldri ha vært Statoil-sjef Helge Lund?»
En truslenes dag. «Dagsavisen bør skjelve i buksene» , sier Ib Thomsen (frp).


Som om ikke dette skulle være nok, faller temperaturen, togene stanser og Drillos taper. Forfallets tid er inne.


En dag for ettertanke: SV-veteraner etterlyser et oppgjør om SVs sjel. Den lutringen presser seg nok fram, men kan drive partiet nærmere seminarsirklene enn tilbake til makten, tror redaktør Irene Halvorsen i Dagsavisen.


En forventningens dag for journalister. Regjeringsforhandlingene skal begynne. Vi står foran en måneds mangehånde kommentarer og analyser om alt som usikkert er. Lekkasjer fra den som viktig vil være. Undersøkende journalistikk når sitt høydepunkt i jakten på forhandlingssted. Hvem, hva, hvor.


En dag for spørsmål. Idealister er bekymret for Venstres sjel, for Kristelig Folkepartis sjel. Ingen synes opptatt av en eventuell blåblå sjel.  


 «Regjeringskontorene, Lavinia, der er det godt å være», sier celiusene i H og Frp. Men får de med seg Venstre og KrF?  Dersom, hvis, såfremt, i så fall. Ingen ultimate krav, men Lofoten/Vesterålen må spares.


Erna har min medfølelse. Fra Bergen meldes at store deler av hennes praktiske yrkeserfaring er sekretær i Operasjon Dagsverk – nå dreier det seg om fire år – og sommerjobber i akvariet. Erfaring i stell av store og små fisker i ulike farger kan være en viktig kvalitet når hun skal samle staur i jakten for om mulig å finne politikkens minste felles mangfold.


Der det er vilje, er det alltid en vei – også på ferden mot regjeringsdannelse. Preget av snublesteiner, men allikevel: Min uanalyserende, ikkekommenterende magefølelse: Firepartiregjering.  Med svarte el-biler.

Blogglisten

07.09. Erna og Trine best. Samarbeide med hver sitt miljøsvin

TV2: Ap 30,0 (-5,4) SV 5,3 (-0,9) Sp 4,9 (-1,3) R 1,2 (-0,1) MDG 2,4 H 26,1 (+9,9) Frp 15,9 (-7,0) KrF  6,6 (+1,1) V 6,2 (+2,2) Mandater Rødgrønt 71 MDG 1 Opposisjon 97

NRK: Ap 28,3 (7,4) SV 5,0 (-1,2) Sp 5,6 (-0,6) R 1,6 (-0,3) MDG 3,1 H 25,1 (+8,1) Frp 17,9 (-5,0) KrF 6,5 (+1,0) V 5,4 (+1,5) Mandater  Rødgrønt 72 (R 1)  MDG 1 Opposisjon 96

KLASSEKAMPEN/NATIONEN: Ap 27,3 (-8,1) SV 4,3 (-1,9) Sp 5,6 (-0,6) R 1,3 (-) MDG 1,7 H 27,4 (+10,2) Frp 21,9 (-1,0) KrF 4,2 (-1,3) V 4,8 (+0,9) Mandater Rødgrønt 66 MDG 1  Opposisjon 102

DAGBLADET: Ap 29,4 (-6,0) SV 5,8 (-0,4) Sp 4,9 (-1,3) R 2,3 (+1,0) MDG 4,1 H 25,9 (+8,7) Frp 16,5 (-6,9) KrF 5,1 (-0,4) V 4,5 (+0,6) Mandater   Rødgrønt 72 (R 1) MDG 7 Opposisjon 90

VG (lørdag):

ROGALAND: Ap 21,9 (-4,2) SV 3,2 (-1,5) Sp 4,4 (-1,4) R 1,3 (+0,9) MDG 2,9 H 29,4 (+9,9) Frp |17,3 (-9,2) KrF 13,4 (+1,9) V 4,4 (-1,2) Mandater Ap 3 (-1) SV 0 (-1) Sp 0 (-1) H 5 (+2) Frp 3 (-1) KrF 2 (+1)

MØRE OG ROMSDAL: Ap 24,3 (-6,4) SV 2,2 (-1,6) Sp 7,9 (-0,7) R 0,5 (-) Andre 4,2 H 29.1 (+13,0) Frp 16,8 (-10,6) KrF 8,6 (+0,2) V 6,4 (+2,6) Mandater Ap 2 (-1) Sp 1 (-) H 3 (+2) Frp 1 (-2) KrF 1 (-)

TELEMARK: Ap 32,3(-9,4) SV 2,9 (-2,4) Sp 4,8 (-0,7) R 1,4 (- 0,2) MDG 4,3 H 22,5 (+9,3) Frp 17,8 (-5,2) KrF 8,3 (+1,7) V 4,5 (+2,0) Mandater Ap 2 (-1) H 2 (+1) Frp 1 (-) KrF 0 (-1)

ØSTFOLD: Ap 33,5 (-5,8) SV 2,1 (-2,3) Sp 4,7 (-0,2) R 2,4 (+1,7) MDG 2,2 H 26,2 (+11,8) Frp 17,3 (-8,8) KrF 5,1 (-0,7) V 5,7 (+3,2) Mandater Ap 3 (-1) H 3 (+2) Frp 2 (-1) KrF 0 (-1)

NORDLAND: Ap 32,6 (-8,7) SV 5,1 (-1,6) Sp 7,6 (-0,7) R 3,2 (+1,8) MDG 3,7 21,4 (+10,9) Frp 16,1 (-8,2) KrF 3,7 (-) V 4,0 (+1,7)  Mandater  Ap 3 (-1) SV 0 (-1) Sp 1 (-) H 2 (+1) Frp 2 (-1)

HORDALAND: Ap 26,1 (-4,4) SV 3,2 (-2,3) Sp 4,0 (-1,5) R 2,8 (+0,3) MDG 1,6 H 35,9 (+15,7) Frp 13,6 (-9,3) KrF 6,1 (-1,0) V 5,7 (+ 1,1)

Mandater Ap 5 (-) SV 0 (-1) Sp 0 (-1) H 6 (+3) Frp 2 (-2) KrF 1 (-) V 1 (+1)

Sammenlignet med gårsdagens måling i BT (dagens i BA) var Audun Lysbakken, SV, inne i går, ute i dag. MDG var inne med mandat i går.

VGs valgeksperter kårer Venstre-leder Trine Skei Grande til vinneren av kveldens partilederdebatt. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151306

Trine Skei Grande 5 «God og konkret, og tok ordet på myndig vis, og var udogmatisk, konstruktiv og regjeringsklar. Hennes klart beste opptreden i denne valgkampen»

Erna Solberg 5 . «Ga ny troverdighet til en mulig firepartiregjering»

Siv Jensen 5. «Viste statskvinnetakter da hun snakket om hvordan samarbeidet i en borgerlig regjering skal fungere»

Jens Stoltenberg 4. «Virket litt irritert og aggressiv, og med det forsvant noe av statsministerautoriteten.»

Bjørnar Moxnes 4 «Klarte å sette agendaen i noen minutter, og fikk støtte fra både Siv og Erna, før han angrep dem begge. Et godt innhopp fra lillebror i panelet.»

Knut Arild Hareide 4. «Forsvinner litt mellom de tre andre partilederne på borgerlig side.»

Audun Lysbakken  3. «Svettet da han ble presset på kompromissene SV har måttet inngå i regjering.»

Liv Signe Navarsete 3. «Kom ofte med slagord og rødgrønne skremsler, svarte sjelden på det hun ble spurt om»

Hanna Marcussen 2.  «Gir et sympatisk inntrykk men mangler nok rutine til å møte A-laget i norsk politisk debatt»

Jens Stoltenberg  5. God i duellen om handlingsregelen. Snert og humor
Siv Jensen 5. På sitt beste: Offensiv, opplagt og retorisk god. Råtøff mot statsministeren

Audun Lysbakken 5. Imponerende i sitt livs kamp. Debattsterk, får frem at SV gjør en forskjell

Erna Solberg 4. Rutinert og tydelig, men ikke på sitt beste. Lite offensiv

Liv Signe Navarsete 4. Effektiv, får klart fram regjeringens politikk og Sp’s særpreg.

Trine Skei Grande 4: Engasjert og troverdig, men kaver fælt og sliter når debatte handler om de store linjene.,

Bjørnar Moxnes: 4.Får liten spilletid, men bruker den godt og markerer seg tydelig.

Knut Arild Hareide 3: Sliter med plasseringen og filen. Begeistret for Erna, snakker ikke om Siv

Hanna Marcussen 2: Tydelig på eget budskap, men manglende rutine gir Siv Jensen en enkel oppgave i klimaduellen

 

Adressavisen: «Statsminister Jens Stoltenberg fremstår som opposisjonspolitiker i angrep. Erna Solberg som statsminister i forsvar» http://www.adressa.no/meninger/article8235753.ece

Erna Solberg 5. Fremstår som om hun allerede har inntatt regjeringskontorene. 

Jens Stoltenberg 4. Retorisk sterk med tydelige og enkle argumenter

Trine Skei Grande 4,. Troverdig og selvsikker. Spesielt god på miljø

Siv Jensen 4. Tydelig bevisst på å balansere rollene mellom markering av Frps spesielle saker og det borgerlige samarbeidet. 

Bjørnar Moxnes 3. Debattsterk og i stand til å hevde seg i dette selskapet.

Audun Lysbakken 3. Aggressiv og tøff, men hva står han egentlig for?

Knut Arild Hareide 3. Sliter med å gjøre seg gjeldende og synlig.

Hanna Marcussen 3. Miljø- og klimaretorikken sitter godt, viser trygghet, engasjement og troverdighet.

Liv Signe Navarsete Står i fare for å bli parodisk når hun kommer på offensiven

Politiske Nyheter: Solberg og Skei Grande klart best

Erna Solberg  5.  Solberg klarer å heve seg over uenighetene på borgerlig side og fremstår som brobyggeren. 

Trine Skei Grande 5. Det hun var aller best på var å unngå borgerlig splittelse med Frp og argumentere for miljøpolitikken på borgerlig side.

Audun Lysbakken  4. Han var skarp under helse og miljødelen av debatten. Det retoriske talentet til SV-lederen er det vanskelig å benekte.

Jens Stoltenberg  4. Dette var ikke den beste debattprestasjonen til statsministeren under valgkampen, men han var fortsatt solid.. 

Siv Jensen 3 Siv Jensen har vært vesentlig mer aggressiv enn hun demonstrerte under denne debatten

Knut Arild Hareide  3. En gjennomsnittlig debatt. Han havnet i skyggen av Erna Solberg og Trine Skei Grande som preget debatten på borgerlig side.

Liv Signe Navarsete 1. Sp-lederen var nesten helt fraværende i denne debatten, noe som har blitt en vane under denne valgkampen

Ekstra valgsnacks: Bjørna Moxnes 5. Angrep både de rødgrønne og de borgerlige, deltok under første del av debatten.

Hanna Marcussen 2. Klarte ikke å prege debatten selv om temaet var miljø

Samlet: Erna Solberg 19, Trine Skei Grande 18 Siv Jensen 17 Jens Stoltenberg 17 Bjørnar Moxns 16 Audun Lysbakken 15 Knut Arild Hareide 13 Liv Signe Navarsete  10 Hanna Warcussen 
Alles kamp mot Høyre. Det er de små som går mest frem http://www.nrk.no/valg2013/alles-kamp-mot-hoyre-1.11226405

Venstre er det eneste partiet på ikkesosialistisk side som ikke taper stort til Høyre. At Venstre gjennom sommeren og valgkampen har lykkes i å minimalisere denne netto-lekkasjen til «storebror» er en avgjørende del av partiets valgkampsukses.)

Lars Nehru Sand, NRK tv2.no/nyheter/innenriks/en-av-tre-svvelgere-er-usikre-4117255.html

Hagen truer med å knuse Sivs regjeringsdrøm.  Stiller 10 knallharde krav til regjeringsdeltakelse http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151289

Hva skal en miljøvelger tenke når miljøpartiene vil samarbeide med hver sine miljøsvin? http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/Sirkus-i-gratt-og-gront-2962718.html#.Uiqz1Sy0M9Y


Problemet er snarere at de blå-blå ikke synes å forstå de store sammenhengene i Distrikts-Norge. http://www.nationen.no/2013/09/06/politikk/valget/valget_2013/valgkamp/stortingsvalg/8257909/


Den rødgrønne flertallsparlamentarismen blir antakelig erstattet med en blåblå mindretallsparlamentarisme. http://tinyurl.com/m6vhm4z


Har vi forsømt oss? Burde vi tatt et mer politisk og tydelig oppgjør med 22. juli? http://tinyurl.com/kkapem9

Frp krever at Siv Jensen blir finansminister. Får skryt av borgerlige kolleger  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151296

 

Gi Solberg en sjanse http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2677616.ece

Aftenposten: Børge Brende ønsket som utenriksminister http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151323

Internasjonal kritikk av det norske valgsystemet http://www.adressa.no/nyheter/politikk/valget/article8236601.ece

 


 

 Blogglisten

06.09 (2) Temaene som mangler. Fire på 5.tallet? Alkoholkamel. Erna og flåtten. Underholdningsdemokratiet. Internett og motorvei

Målinger

VG: Ap 30,5 (-4,9) SV 4,6 (-1,6) Sp 5,2 (-1,0) R 1,8 (+0,5) MDG 3,1  H 27,9 (-9,7) Frp 13,8 (-9,1) KrF 5,9 (+0,4) V 6,2 (+2,3) Mandater: Rødgrønt 73 (R 1) MDG 1 Opposisjon 95


NRK: Ap 28,3 (-6,1) SV 5,0 (-1,2) Sp 5,6 (-0,6) R 1,6 (+0,3) MDG 3,1 H 25,1 (+7,9) Frp 17,9 (-5,0) KrF 6,5 (+1,0) V 5,4 (+1,5)


NORD-TRØNDELAG Ap 38.0 (-5,5) SV 7,1 (+0,6) Sp 14,2 (-1,4) R 0,8 (+0,2) Andre 3,1 H 14,5 (+5,6) Frp11,9 (-5,6) KrF 4,0 (-) V 6,2 (+3,3) Mandater Ap 2 (-1) Sp 1 (-) H 1 (-) Frp 0 (-1)  


HORDALAND: Ap 21.9 (-8,6) SV 5,4 (-0,1) Sp 3,3 (-2,2) R 1,2 (-1,3) MDG 4,4 H 35,4 (+15,2) Frp 14,4 (-8,4) KrF 6,6 (-0,5) V 6,3 (+1,7) Mandater: Ap 3 (-2) SV 1 (-) Sp 0 (-1) MDG 1 H 6 (+3) Frp 2 (-2) KrF 1 (-) V 1 (+1)


To fraværende temaer: Hvordan skal verdens rikeste land forholde seg til en global akselererende fattigdomskrise, og hvordan vi snarest skal legge om Norge til et lavutslipssamfunn for å umiddelbart gjøre vår del i kampen mot menneskeskapte klimaendringer? http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/akkuratnaa/Mars-kaller-Jorda-7302617.html#.Uinh_yy0M9Y

De fire små vinner kampen mot sperregrensen. Arbeiderpartiet har ikke løftet seg. Og Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke danne regjering uten støtte http://e24.no/makro-og-politikk/smaapartiene-ser-ut-til-aa-klare-sperregrensen/21530238

I mange av LO-forbundene begynner lederne å se at det går mot valgnederlag. De forbereder seg på plan B og ser mot KrF http://www.aftenposten.no/nyheter/LO-ledere-ser-mot-KrF-7302762.html#.UineDyy0M9Y

En mulighet er at KrFs velger alkoholkamelen til fordel for for eksempel en betydelig økning i kontantstøtten http://www.politiskenyheter.no/norge/kommentar-norge-10-september/

Underhaldningsdemokratiet, Hovudsakene vert tona ned, partia freistar ikkje å selja seg til opplyste menneske, men til det dei gamle grekarane kalla ein idiot http://www.dagogtid.no/underhaldningsdemokratiet/

Kaj Skagen,forfatter


Frp varsler ny sykehusreform. - Vi har for mange byråkrater og for få leger http://www.dagbladet.no/2013/09/06/nyheter/samfunn/valg13/politikk/frp/29118253/


9. september står mye prestisje på spill for de store analyseinstituttene. – Valgdagsmålingen er OL i meningsmåling,

Er dette valgkampens tåpeligste utspill?http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/er-dette-valgkampens-taapeligste-utspill-4116527.html


 «Unge velgere er stemmekveg» http://stavrum.blogg.no/1378454048_behandler_unge_som_st.html

«SV skulle endre folket, Frp skal bare endre Finansdepartementet. Derfor vil de greie seg bedre i regjering» http://morgenbladet.no/samfunn/2013/mann_for_sigbjorns_hatt#.UinMdCy0M9Y


Hvordan arbeidslivet er organisert er noe av det som aller mest påvirker et samfunn og hverdagslivet for borgerne i det. I valgkampen er høyresidens partier, særlig Høyre, ofte heller ulne om hva de ønsker å endre på i Arbeidsmiljøloven. http://manifestanalyse.no/-/bulletin/show/808849_permanent-midlertidig?ref=checkpoint

Gjerrig blekkulf – Arbeiderpartiet har en merkelig visjonløs miljøpolitikk – og er den største hemskoen for en ny, grønn utvikling, http://www.dagbladet.no/2013/09/06/kultur/meninger/hovedkommentar/klima/valg13/29119545/

Unge bestemmer seg i siste liten http://www.aftenposten.no/nyheter/Unge-bestemmer-seg-i-siste-liten–7300251.html#.UinDnSy0M9Y


Lovlig turnus, en saga blått? http://radikalportal.no/2013/09/06/lovlig-turnus-en-saga-blatt/


Aps Trond Giske mener Ap kan styre alene til tross for borgerlig flertall. – Det er mulig at vi igjen må ta ansvar, sa Giske. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Apner-for-at-Ap-kan-styre-alene-7302415.html#.UinEFCy0M9Y

Aldri har det tre dager før et valg vært så åpent hvilken regjering vi får. Det finnes et titall mulige og nesten umulige alternativer. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Det-store-regjeringsspillet-7302210.html#.UinENiy0M9Y

Oljefunnet i Barentshavet må bli liggende i bakken, krever Miljøpartiet de grønne. http://www.dn.no/energi/article2677211.ece

Virvaret av departementer og direktorater gjør at man ikke når frem med politiske ønsker. http://morgenbladet.no/kultur/2013/symptomet_geelmuyden#.UinMQCy0M9Y

Det betyr flere 16-åringer på hybel og skoledød

Kristin Halvorsen advarer mot skoledød med Høyre.


Erna Solberg må minne statsministeren om alle de hårete løftene som ikke er innfridd, mens Jens Stoltenberg må fortsette å piske opp frykten for borgerlig kaos http://www.aftenposten.no/nyheter/Slik-bor-statsministerkandidatene-angripe-hverandre-7301594.html#.UinE8Cy0M9Y

Den britiske storavisen Financial Times mener det er mange likhetstrekk mellom Erna Solberg og Tysklands forbundskansler Angela Merkel. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Kaller-Erna-Solberg-Norges-Angela-Merkel–7302419.html#.UinFeSy0M9Y

Størst sjanse for H, Frp og Venstre i regjering. Norsk regnesentral mener Erna Solberg ikke trenger KrF.

Borten Moe: Norge må fortsette å investere i månelandingen  http://www.aftenbladet.no/energi/Borten-Moe-Norge-ma-fortsette-a-investere-i-manelandingen-3247144.html#.UinG_iy0M9Y

- Dette er en stor dag. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) gleder seg over et nytt oljefunn i Barentshavet. http://www.dn.no/energi/article2677197.ece


«Alle er for mer kunnskap i samfunnet, og ingen er i mot. Men det er forskjell på hvordan politikere prioriterer å bygge kunnskapssamfunnet» http://e24.no/kommentarer/slik-bygger-vi-kunnskapssamfunnet/21527153

Erna Solberg


-Mange unge er drittlei den belærende tonen http://valg13.dagbladet.no/#meldinger

Vil vi ha et samfunn hvor retusjering av reklame alltid er tillatt, eller må vi kreve strengere merking av bilder?http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Retusjerte-skjonnhetsidealer-7302134.html#.UinKoyy0M9Y

Forslaget om karakterer fra 5. klasse kan bli lagt på is av en ny borgerlig regjering etter valget. http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Ny-regjering-kan-vrake-karakterer-fra-5-klasse-7302072.html#.UinILSy0M9Y

Oppmykning av arbeidsmiljøloven ingen trussel http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Oppmykning-av-arbeidsmiljoloven-ingen-trussel-7302274.html#.UinIhSy0M9Y


FrP: Med ryggen mot Romerriket http://www.kristenogprogressiv.no/?p=1712&utm_source=feedly

I valgkampens hete går selvironiske bilder og oppdateringer på 140 tegn hånd i hånd med de store partidebattene http://www.tv2.no/nyheter/politisk/slik-vil-de-vinne-stemmer-paa-nettet-4115060.html

«I Drammen har de borgerlige kuttet katastrofalt i bevilgningene til det frivillige og profesjonelle kulturlivet. Slik vil det også kunne bli på nasjonalt plan om de borgerlige får bestemme» http://www.aftenposten.no/meninger/Se-til-Drammen-7301854.html#.UinK7Sy0M9Y

Frp: – Faremo tar en halv Storberget

Miljøpartiet raser mot debattnekt i TV2 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10142912



Erna vil forske mer på flåttsykdom. - Hun er villig til å se dette fra pasientenes side http://www.dagbladet.no/2013/09/06/nyheter/flatt/innenriks/politikk/29125582/

 Blogglisten

reklame