Nyhetene

Robert René Hansen (Ap)

Robert René Hansen (Ap)

Arbeider til daglig som Europarådgiver ved LOs Brusselkontor, men blogger som privatperson selv om temaene en sjelden gang kan handler om EU og Europa også. Vanligvis pleier jeg å skrive om hjemlige politiske temaer av nasjonal karakter.

Unionens tilstand

09. mai hadde den Europeiske Unionen sin ”bursdag” nr 62 i rekken. Dette ble feiret av mange, men de høylytte jubelropene var det langt mellom. Årsaken til den dempede feiringen? Tilstanden er usikker og mildt sagt vanskelig.

Noe mer uheldig tidspunkt å feire bursdag på skal man kanskje lete lenge etter. Eurosonen skilter med den høyeste arbeidsledigheten siden fellesvalutaen ble innført. I to av medlemslandene er over halvpartene av innbyggerne under 25 år uten arbeid. Andelen unge som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæring, såkalte NETS, er økende. Andelen som ikke lenger aktivt søker etter arbeid er også økende. Denne statistikken kunne antagelig ha fortsatt nesten inn i det uendelige. Unionen presterer rett og slett ikke på sitt beste når vi snakker om jobbskaping.

Det er også 20 år siden det indre marked ble lansert. EU-kommisjonen presenterte for kort tid siden tall som viste at det indre marked hadde skapt ca 2,5 millioner jobber i denne perioden. Sammenlignet med USA så virker dette ganske lite. I USA må det skapes opp mot 200 000 nye jobber i måneden hvis ledighetstallene i det hele tatt skal krype nedover. USA har selv slitt med jobbskaping i en lengre periode, men de skaper langt flere jobber sammenlignet med EU tross alt. Noe av årsaken til EUs lave tall er selvfølgelig en finanskrise som har spist opp en veldig stor andel av den tidligere veksten. For øyeblikket mister EU ikke mindre enn 200 000 jobber i måneden.
Det finnes tross alt små lyspunkter. EUs største økonomi opplever den laveste ledigheten siden sammenslåingen mellom øst og vest. Tyskland har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen og opplever fremdeles vekst. Dette har gjort det mulig å holde folk i arbeid og skape nye jobber. Men den tyske idyllen har en bakside. Lønningene har reelt sett sunket de ti siste årene og andelen arbeidende fattige har økt betraktelig. De har også gjennomført arbeidslivsreformer som har bidratt til at langt flere arbeider på utrygge premisser. Dette fenomenet har fått et navn blant Eurosonens medlemmer: intern devaluering. Spania snakker om intern devaluering for å øke konkurranseevnen når de kutter i landets lønninger.

Finanskrisen er langt fra over for EU. Mange land sliter fremdeles med mye gjeld og store underskudd. Den foreskrevne medisinen, budsjettkutt, har så langt gitt svært få resultater. De som har gjennomført kutt har opplevd tilsvarende krymping av økonomien. Dette er tilfelle for Hellas og Spania som begge opplever betydelig økonomisk tilbakegang samtidig med at de kutter offentlige budsjetter. Dette er det flere og flere som mener ikke kan være veien ut av krisen. Flere EU-land har også formelt sett gått inn i en økonomisk tilbakegang. Storbritannia er et at disse landene. Også her har de kuttet hardt i offentlige budsjetter.

Den nye franske presidenten har satt seg som mål å bidra til en vekstpreget politikk i Europa og ikke bare kutt. Sjefen for den Europeiske Sentralbanken etterlyser det samme. Det har til og med vært snakk om en eller annen form for Marshall-plan for å få Europa ut av uføret. Foreløpig er det få som har konkrete forslag på bordet om hvordan dette skal skje i praksis. Europeisk fagbevegelse har vært den fremste pådriveren for dette perspektivet helt fra kuttpolitikken ble lansert. Nå er det mange i den leiren som frykter at politikernes økte fokus på veksttiltak er ensbetydende med deregulering av arbeidsmarkedene og dertil følgende fjerning av arbeidstakerettigheter. Skjer dette er det vel å anse som en intern devaluering.

Ok, så finnes det flere lyspunkter, men ikke på grunn av EU. Nok en gang er det Tyskland som nyter godt av utviklingen. Landets eksport økte med 8,4 prosent fra februar til mars, noe som er ny rekord. Totalt eksporterte de for 98,9 milliarder Euro i mars alene. Det siste året har Tysklands eksport til land utenfor EU økt med 6,1 prosent mens den har sunket med 3,6 prosent til land i EU. På den andre siden er det ikke mange som kan stille opp med tilsvarende tall i EU.

Det er ikke bare arbeidstakerne som befinner seg på utrygge premisser for tiden. Det gjør Europas politikere også. Antall regjeringer som har kastet kortene eller blitt kastet i forbindelse med krisen har blitt to sifferet. I Italia var ikke en gang politikerne funnet verdige nok til å utgjøre regjeringen frem til neste valg. Dette hadde dog en merkelig stabiliserende effekt for Italias del. Dette understreker tidens fenomen hvor de ytre krefter, les finansmarkedet, har nesten mer de skulle sagt enn landets politikere og innbyggere. Det ytre presset bidrar til en usikker økonomisk situasjon med økte renter og utgifter. Dette fører igjen til et indre press fra folk som opplever å miste jobb, lønn og trygghet når budsjetter kuttes og økonomien krymper. Det er til syvende og sist disse som skal velge nye politikere.

Den endelige konsekvensen av den politiske og økonomiske situasjonen ser ut til å bli lite hyggelig. I Hellas ble det for første gang på 40 år valgt inn selverklærte nynazister. Økt innvandringsfiendtlighet er et fenomen i tiden ikke bare i Hellas. De på politisk ytre fløy har ikke lenger monopol på sitt budskap. Godt etablerte politikere løper skoene av seg for å tilfredsstille misnøyen. Hvor alt kommer til å ende er det ingen som vet eller tør spå. Unionens tilstand ved 62 år kunne med andre ord vært bedre.

På den andre siden er 62 år ingen alder og ingen snakker om at unionen skal gå av med AFP. De fleste mener at den vil komme til hektene igjen og at den kan fortsette å jobbe også etter 62 år. Men da trengs det antagelig bytte av medisin. Den tyske doktoren har så langt foreskrevet en hostesaft det har vært vanskelig å svelge. Nå har det kommet en ny fransk doktor på banen og han har så langt lovet bot og bedring. Alle med sår hals ser med store forventninger på den nye mirakeldoktoren.

Nei nå har vi det fælt dere!

Vi tar samtidig frem den rosa sangen. Ja, den om hat og intoleranse… Norge virker nesten litt sånn i dag. Sett fra utlandet, der alle de slemme og skumle kommer fra, blir Norge ganske så rart. Selv er jeg utlending i et annet land og kan ikke si at jeg opplever negative sider ved å oppholde meg i Belgia. Om dette er tilfelle fordi jeg er hvit og dermed mest sannsynlig kristen, i folk flest sine øyne, er selvfølgelig et interessant spørsmål. Hadde jeg bodd i USA så hadde det antagelig vært noe annerledes. Se på han hadde de sagt og pekt over gaten. Det er kommunisten fra Norge og det lenge før jeg hadde ytret et eneste politisk standpunkt. Det holder nemlig lenge med å komme fra ”feil” sted. Er Norge virkelig på vei inn i et slik polarisert verdensbilde?

Avisoppslag i Norge viser et bilde av et annerledesland i et kontinent preget av krise og begynnende ustabilitet. Det passer selvfølgelig veldig bra, for vi nordmenn liker å være annerledes. Det passer bra inn i både vårt selvbilde og vårt verdensbilde. Typisk best og alt det der. Norge preges av økonomisk vekst, stigende lønn, stabile priser og økende boligpriser. Alt i alt tegn på en økonomi som går godt. Hvordan har det seg at intoleranse og fremmedfrykt likevel både eksisterer og vokser? Man skulle kanskje tro at når man har det så bra som nordmenn flest så kunne man trives bedre sammen med andre også. Nå hører det med til virkeligheten at intoleranse ikke kjenner noen grenser. Både rike som fattige faller i denne fellen.

Til tross for at det går så det griner i Norge så er det ikke alle som tar del i denne økonomiske gleden. Dette er vel så mye forklaring på hvorfor intoleranse oppstår. Det er ikke lett å ikke lykkes i et samfunn som har lykkes. Hvorfor er ikke jeg med på lasset? Det er godt dokumentert at unge menn er godt representert blant de som bekjenner seg til intoleranse. Her finnes det noen interessante forklaringer. Unge jenter som mislykkes om det er seg på eksamen eller andre områder finner de som oftest indre svar på krisen. Det er de selv som har gjort feil eller sviktet. Unge gutter som mislykkes finner ytre feil. Det var læreren, pensum, staten eller ”de andre” sin skyld for at jeg ikke lykkes. Dette gir et godt bilde av hvorfor unge menn ofte lar seg lokke til å tro at det finnes enkle ytre svar på hvorfor de ikke henger med på lasset.

Intoleranse skal møtes med motargumenter er tidens mantra og det er helt rett. Vi burde kanskje vært flinkere til dette fra et mye tidligere tidspunkt. Hvis man tror at motargumenter er nok for å fjerne intoleranse så bommer man ganske så kraftig. Intoleranse oppstår ikke bare fra ren og skjær naivitet, kunnskapsløshet, eller fra den store mørke folkebunnen eller hva de nå kaller det. Det oppstår som forklaring hos den enkelte på hvorfor de ikke har lykkes i et ellers så perfekt samfunn. Hvorfor de ikke lykkes er det samfunnet og kollektivet som må være med på laget for å finne svar og løsninger på. Hvis vi ikke tar dette på alvor befinner vi oss plutselig i et samfunn som er ekstremt polarisert. Hvor det eneste som finnes er oss og dem på alle samfunnsarenaer.

Vi fortsetter som før bare enda verre

Trodde du finanskrisen var kroken på døra for kapitalismen? Mange var av den oppfattning når finanskrisen skyllet innover oss i 2007. Det er derimot ingen tegn til at tingens tilstand kommer til å bli endret. Snarere tvert i mot. Kapitalismen og dens undersåtter forsterker sine posisjoner.

Det er i denne sammenheng verdt et lite tilbakeblikk. Forrige århundres finanskrise nummer en var det berømte børskrakket i 1929. Den gang var tydeligvis politikerne villig til å lære av sine feil. Tiden etter finanskrisen medførte nemlig flere reguleringer av finansmarkedet og økte skatter. Dette fikk betydning for inntektsfordelingen i samfunnet. Et poeng jeg skal komme tilbake til om litt.

I mer moderne tid har denne lærdommen visnet hen. Deregulering har blitt mote og ingen vil bli sett uten en deregulering eller to. Samtidig vil slik politikk føre til en eskalering i seg selv. Ingen vil være den som er såkalt minst ettertraktet i finansmarkedet. Konsekvensene av dereguleringene er blant annet mindre regler, mindre kontroll og mindre overvåkning. Politikerne har med vilje snudd ryggen til finansmarkedet i håp om at all vekst er god vekst.

Det er i kjølvannet av dette at vi nå tråkker rundt i nok en finanskrise av enorme konsekvenser for folk flest. Bankene forvalter mer penger enn det landet har i BNP, grådighetskulturen vokser og kreativiteten har ingen grenser. Subprimelånene som er hovedårsaken til begynnelsen på finanskrisen er et godt eksempel på grådighet og kreativitet. Politikerne på sin side, og som er de som står i spissen for denne politikken, ser ut til å bli like overrasket hver gang de får regning for finansfesten.

Hva har vi lært denne gangen? Sørgelig lite! Det er ingen politikere som rekker opp hånda i klassen og spør om dette er en arbeidsform det er greit å fortsette med. Samtidig er det sterke aktører på banen som for eksempel EU, IMF, ECB og kredittvurderingsbyråene som setter dagsorden og som presser frem politiske løsninger. Færre arbeidstakerrettigheter, mer kontroll over lønnsdannelsen og økt privatisering er svaret fra den politiske makteliten. Dette har fint lite med regulering av finansmarkedet å gjøre, men det er en ønsket politisk utvikling fra de som bestemmer tydeligvis. Finanskrise og gjeldskrise blir en unnskyldning for et råkjør mot folk flest og ikke mot de eller det som faktisk skapte all elendigheten til å begynne med. Noen må jo betale regningen. Da er det kjekt å ha venner som kan sende den nedover i systemet.

Økonomen Emmanuel Seaz fra Universitetet i California har sett på utviklingen i inntekt etter 1929 og 2007 og kommet frem til at de rike vil bli enda rikere enn før. Hvorfor det? Jo fordi politikerne i dag ikke er villig til å lære av tidligere feil slik de gjorde i 1929.

I USA i 2007 stakk de 10 prosent rikeste av med 46 prosent av inntektene. Den 0.1 prosent rikeste fikk over 12 prosent av alle inntektene. Når finanskrisen i 2007 slo til sank inntekten til de 1 prosent rikeste med 36.3 prosent. De øvrige, også kjent som 99 prosenten, gikk ned 11.6 prosent. Nå har vi sett spor av en bedring og mellom 2009 og 2010 økte inntektene til 1 prosenten med 11.6 prosent og de øvrige med 0.2 prosent.

Dette er interessant av følgende grunn mener Saez; det bryter nemlig med det som skjedde etter 1929. Med økt regulering og økt skatt opplevde USA i en årrekke jevnere inntektsfordeling. Nå, når ingen snakker om verken reguleringer eller skatter så øker inntektsforskjellene.

Gjennom å påtvinge gjeldsutsatte land liberaliseringspolitikk og stadig økte inntektsforskjeller er det lite som tyder på at kapitalismen har møtt veggen i den pågående finanskrisen. Den ser faktisk ut til å forsterke sin posisjon. Er det mulig å lære så lite av noe så alvorlig? Eller er det slik at kapitalismen allerede har fått for mye makt?

Den minste grisen

Europas mest gjeldstyngede land har fått kallenavnet PIIGS. Hellas er, ikke overraskende, det hardest rammede landet og toget nærmer seg ubønnhørlig endestasjonen.

PIIGS er forbokstavene til Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania. Disse landenes samlede gjeldsbyrde kan være den utslagsgivende faktoren for hvordan EU og Europa kommer til å samarbeide i fremtiden.

Problemet er at den minste grisen, i denne sammenheng Hellas, i virkeligheten ikke er så liten. Riktig nok er Hellas sin gjeldsbyrde liten sammenlignet med Italias gjeld, men det betyr ikke at det ikke vil svi hvis landet går konkurs. I Hellas sitt tilfelle er det franske banker som vil få gjennomgå mest siden det er de som sitter med den største andelen av utlånene til Hellas.

Hellas holdes i live, men bare så vidt. Den greske tragedien har utviklet seg til å bli seigpining på høyt nivå. Det siste året har det vært en tilbakevendende kamp om å få de sårt tiltrengte lånene. Greske politikere kjemper for å få gjennomført reformer mens Europas øvrige politikere sitter ”trygt” på pengesekken. Veldig trygt er det ikke for det spilles om Eurosamarbeidet i sin helhet.

Den 20. mars forfaller et lån på 14.5 milliarder Euro. For å betjene denne forpliktelsen trenger Hellas hjelp. Altså et nytt lån for å betale det gamle lånet og da helst til lavere rente. Og lavere rente er nok kanskje det mest usannsynlige slik situasjonen har utviklet seg. Hvis ikke lånet kommer på plass er Hellas teknisk sett konkurs. Dette er for så vidt ikke en nyhet lenger for Hellas har vært på randen av konkurs mange ganger bare det siste året.

EU og det internasjonale pengefondet (IMF) sier for øyeblikket at det blir ikke noe nytt lån før den berømte hårklippen på 50 prosent er i boks. I fjor ble man enige, i EU, om at private aktører, som banker, måtte avskrive minst 50 prosent av sine lån til Hellas. Dette skulle gjennomføres ”frivillig”. Så langt har det ikke lyktes Hellas å få noen hårklipp fra bankene og forhandlingene foregår nå på overtid. Bankene på sin side sier at de er villige til å ta tap på 75 prosent, men bare hvis nasjonale myndigheter bidrar med mer. Og det er nettopp det Tyskland sier blankt nei til.

Den siste redningspakken som EU og IMF nå holder igjen er på 130 milliarder Euro totalt. I 2010 fikk Hellas den første redningspakken som var på 110 milliarder Euro. Kravene som ble stilt bak denne pakken var skatteøkninger og kutt i lønn og pensjoner. Totalt skulle landets underskudd kuttes fra nesten 25 milliarder Euro til 5 milliarder Euro på to år.

Et annet ankepunkt som brukes mot Hellas er at det er for lite som skjer av tiltak nasjonalt. Det er mye uenighet mellom de politiske partiene og fagbevegelsen er på krigsstien. De politiske partiene ble for kort tid siden enige om å kutte budsjettet med nærmere 2 prosent eller 4.4 milliarder nye Euro. Kuttene vil komme i helse og forsvar. Det som de ikke blir enige om er ytterligere kutt i lønn og pensjoner. I fjor ble lønningene kuttet med 15 prosent.

Mens politikerne holder hverandre på pinebenken foregår det bokstavligtalt en kamp om å overleve på gatenivå. Hellas er nå inne i sitt femte år med økonomisk nedgang og arbeidsledigheten er på over 20 prosent. Sammen med Spania nærmer Hellas seg en ungdomsledighet på 50 prosent. Siden 2009 har antallet husløse økt med 25 prosent. Uavhengig av om det blir lån eller konkurs så vil endestasjonen til Hellas ikke være et vakkert syn.

Det er flere griser om beinet når det står om tittelen; ”det mest gjeldstyngede landet i Europa”. Også Portugal har den siste tiden opplevd en betydelig eskalering av gjeldskrisen. Forrige uke steg renten til 18 prosent for portugisiske lån, men den er nå nede rundt 13 prosent igjen denne uken. Med ”kun” 13 prosent er det fremdeles vanskelig å etterleve gjeldsforpliktelsene. Renten stiger når de som låner ut ikke lenger har tillit til om landet vil være i stand til å betale for seg.

Gjeldskrisen har rammet små og mellomstore virksomheter spesielt hardt i Portugal og når disse virksomhetene utgjør 99 prosent av arbeidslivet får det ringvirkninger for hele samfunnet. Det siste året har over 10 000 små og mellomstore virksomheter måtte stenge dørene. En av forklaringene på problemet er at det er staten som er den største kjøperen av tjenester. Ikke bare har den mindre penger til å kjøpe tjenester, den er heller ikke i stand til å betale for seg. I Portugal tar det i gjennomsnitt 7 måneder før regningen blir oppgjort. I mellomtiden er det mange som må legge ned.

Krisens lange arm

Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.

Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.

Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.

Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.

Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.

Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.

Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.

Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.

EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.

Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.

Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.

Trist som faan

Prisutdelingen som skulle bli årets høydepunkt ble for mange heller svært trist og det av mange grunner. Det ser ut til at de aller fleste involverte, med unntak av mediene, er triste som faan dagen derpå. Det er det all grunn til å være.

Den neste prisen Plumbo bør bli tildelt er for årets tabbe. Dette er ikke vondt ment. For det var rett og slett ikke noe annet enn en gedigen tabbe. Var Plumbo-vokalistens intensjon med uttalelsen rasistisk? Nei! Var den lite gjennomtenkt? Ja! Hva betyr egentlig dette? Det betyr at mannen begikk en menneskelig feil. Dette er det selvfølgelig ikke rom for lenger når man har tilgang til mikrofon i ny og ne… Mang en sjel og avis kastet seg over uttalelsen med den definisjonsmakten de faktisk besitter. Han var skyldig i å gjøre en feil. En feil han har beklaget. Vi var skyldige i å tillegge vedkommende holdninger og meninger han ikke hadde. Dette var kvelden hvor langt flere enn en person snakket, skrev og twittret før de hadde fått tenkt seg om.

Jeg klarer heller ikke la meg rive med i debatten om Madcon-artistens uttalelse. Det var plutselig som om en del av kveldens ”debattanter” fikk tildelt kortet; rykk tilbake til start. Var uttalelsen sjarmerende? Nei! Var den lite gjennomtenkt? Mest sannsynlig! Av alle tenkelig utsagn, idiot, drittsekk, rasshøl, pikk, så velger mannen fittehøl. Men hva betyr egentlig det? Er mannen en mannsjåvinistisk sexgal kvinneundertrykker av den grunn? Antagelig ingen av delene. Han valgte et svært lite sjarmerende uttrykk, som også var svært kjønnsbetont, i en opphetet situasjonen. Og hvem sin skyld var det egentlig at denne situasjonen ble så forbannet opphetet i utgangspunktet? (og her sikter jeg ikke til Plumbo hvis du trodde det!). Hva hadde skjedd hvis han hadde sagt din pikk?

Kveldens virkelige overtramp var det en tredje artist som begikk. Dette skjedde når han helte øl over hodet på vokalisten i Plumbo med den påfølgende kommentaren at han ikke kastet bort champagne på folk som han. Du verden! La oss ta en parallell til arbeidslivet. Du sitter i et møte med kunder sammen med flere kolleger. Du sier noe som gjør at dine kolleger blir flaue eller at arbeidsgiver risikerer å tape noen kroner. En time senere sitter du ved skrivebordet og en kollega kommer opp bak deg og heller en kopp kaffe over hodet ditt. Når han går videre sier han; ditt rasshøl. Tenk hvor fint vi kunne hatt det sammen hvis alle var slik… Nå har også denne artisten beklaget sine handlinger og det var på sin plass. Når kommer filmen lange flate mannfolk?

Og prisen som årets mest forutinntatte idiot går til? (legg merke til ordvalget; ganske gjennomtenkt og veldig kjønnsnøytralt).

Europakartet endres

Sett med europeiske øyne var 2011 året da det meste gikk galt og det nye året bringer ikke med seg nyheter som tyder på en vesentlig kursendring. Gjeld og atter gjeld. Kriseløsninger og nedgraderinger. Så langt er 2012 et ekko fra året i forveien.

Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.

Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.

En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.

I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.

Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.

Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.

Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?

Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.

Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.

Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.

Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.

Når skyld og ansvar skal fordeles…

… må vi ta en del på egen kappe også. Det er et interessant og skremmende tankeeksperiment å tenke seg et annet utfall av 22. juli 2011. Hva om en av bønnene til en norsk prest ikke ble hørt? Han ba om at det ikke måtte være en radikal islami…

Når går gamle meninger ut på dato?

Aftenposten har i dag en artikkel om Tybring-Gjedde fra FrP. Aftenposten forsøker i saken å si noe om hva som er trakassering og bommer fullstendig. De har helt rett i at det han utsettes for nå, av hat og trakassering, er fullstendig uakseptabelt. Mennesker som truer med vold på bakgrunn av meninger og ytringer har ikke skjønt spillereglene.

Men å linke dette til for eksempel Trædals kronikk med tittelen Søppelmennesker er å gå for langt. Noe av argumentasjonen til Aftenposten går ut på at Tybring-Gjedde må ”fritas” fra sin egen kronikk fra august 2010. Riktig nok har FrP politikeren i ettertid beklaget valg av ord i egen kronikk. Men betyr dette at budskapet har endret seg vesentlig? Skal en politiker ikke stå til ansvar for meninger ytret for et knapt år siden?

Det er riktig at han ikke skal trakasseres for å ha ytret seg. Det er ikke riktig at han ikke skal stå til ansvar for sitt politiske budskap. Det er to vidt forskjellige sider av samme sak. Det kan kanskje tenkes at noe som ble sagt eller skrevet for tjue år siden, når en person kanskje var medlem i en helt annen organisasjon, i dag ikke lenger bør være ”gyldig”. Det er lov til å bli eldre og klokere. Men når du har ytret deg for et år siden, du er fremdeles medlem i samme organisasjon og det grunnleggende budskapet ikke har endret seg, ja da burde du også måtte stå innefor egen politikk.

Aftenposten sammenligner Trædals kronikk og Dagbladets bruk av bilder i saken med å henge ut Tybring-Gjedde. Er ikke dette en del av det politiske ordskiftet? Det ser ut til å ha gått sport i å finne nye og kreative løsninger på hvordan vi skal debattere og ikke debattere i Norge.

Er det ikke debatt vi har nå?

Statsministeren svarte på terrorangrepet med et ønske om mer åpenhet og mer demokrati. I dette ønsket spiller en åpen, ærlig og offentlig debatt om de fleste politiske temaer en viktig rolle. Den siste tiden har det derimot vært mye steinkasting fra flere hold knyttet til temaer som mer eller mindre berører terrorangrepet. Noen peker på rasistiske holdninger mens andre føler seg personlig angrepet og forsøkt kneblet.

Hvis man hever blikket noe og forsøker å se et litt større bilde kan man ikke si at det er den nødvendige Debatten vi tar nå? Det var ingen som sa at den kom til å bli verken lett eller behagelig. Debatten vil heller ikke bare omfatte et eller to temaer. Den vil gjennomsyre hele det politiske spekteret. Ingen stein vil stå uberørt, og ingen vil stå uimotsagt.

Det må være lov til å si hva man mener, men det må samtidig være lov til å kommentere hva andre mener. Uten en slik tosidighet ville det neppe vært en debatt. Så er det noen som forsøker å spore av i debatten fordi de ikke lenger opplever ”frykten” fra meningsmotstanderne. Politikere og mennesker som nå har tatt på seg ”hanskene” og er klare til meningskamp.

Konsekvensen av dette ser ut til å bli at de som til nå har fått stå uimotsagt når de har uttalt seg basert på egne holdninger og verdier opplever det de kaller for personlig angrep. Det er faktisk ikke overraskende. Hadde mine grunnleggende holdninger og verdier blitt utfordret hadde også jeg reagert. For det er ikke rent politisk talent som skinner igjennom når man kommer med rasistiske uttaleser. Det er den enkeltes holdninger og verdier som gir grobunn for dette.

Debatten skal tas. Det er vi alle enige om. Da er det bare å bite tennene sammen og bli stor nok for sine sko er mitt budskap. For kan du ikke argumentere for eller mangler dokumentert grunnlag for det du mener; ja da er det vel kanskje greit å tenke seg om en gang til før man åpner munn. For vi har ikke tenkt til å stoppe og utfordre politiske motstandere bare fordi de føler at deres holdninger og verdier ikke får være i fred lenger.

Vikarene kommer…

Da gikk det som det pleier å gjøre. Arbeiderpartiet er for et EU-direktiv som fagbevegelsen eller andre organisasjoner og institusjoner har sterke bekymringer for konsekvensene av.

Til å begynne med skal jeg late som jeg er enig i likebehandlingsprinsippet. Det er flott at vikarer skal behandles likt med øvrige arbeidstakere. Det er et velkjent faktum at arbeidstakere som har såkalt a-typisk tilknytning til arbeidslivet oftere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn fast ansatte. Og det er jo ikke slik at det ikke allerede finnes vikarer for det gjør det i stor grad.
Slik sett burde noen ha tenkt likebehandling lenge før EU gjorde det. For det er bare å innrømme at det på et langt tidligere tidspunkt har vært gjennomført liberaliseringer i det norske arbeidslivet på dette området. Spørsmålet nå er om vi kommer til å gå enda lenger.

Retorikken knyttet til likebehandlingsprinsippet fremstår ikke som noe annet enn en ytterligere bekreftelse på at midlertidighet kommer til å bli mer enn et unntak i arbeidslivet. For den gjør ikke noe med det grunnleggende problemet som mange bekymrer seg for og det er ikke likebehandling, noe vi kunne gjort noe med uansett.

Bekymringen mange har for direktivet handler nettopp om at a-typiske arbeidsforhold skal bli mer utbredt i arbeidslivet og her gis det få eller ingen svar. I dagens norske arbeidsliv er det noe over 50 000 ansatte i vikarbyråer. Det er kanskje ikke mye hvis en ser på sysselsettingen som er på over 2.4 millioner. Når man tar med antall midlertidige ansatte på over 210 000 begynner det å tegne seg et annet bilde. Bildet blir enda mer dystert hvis man regner med deltidsansatte som også anses som ansatte i a-typiske arbeidsforhold. Hvor a-typisk skal arbeidslivet bli? Hvordan skal prinsippet om at fast ansettelse er hovedregelen overleve? Det blir vel oppgaven for politikerne i tiden fremover. I hvert fall for de som mener noe med et seriøst arbeidsliv.

Hvorfor er dette et problem? Den pågående finanskrisen viser oss konturene av hva som er fremtiden. I en lengre periode har mange land nå hatt gjeldskrise og andre har opplevd konsekvenser av dette selv om de selv ikke har vært direkte utsatt. Dette har medført økt arbeidsledighet. Det vi nå ser er at de landene som opplever økt sysselsetting får dette gjennom flere midlertidige ansettelser og flere ansatte i vikarbyråer. Blant annet er Tyskland et eksempel på dette. Det «gamle» arbeidslivet byttes sakte men sikkert ut. Selve vikarbransjen ser selvfølgelig på dette som et tegn på at de spiller en viktig rolle i både samfunn og arbeidsliv. Det de ikke skjønner er at dette endrer arbeidslivet i en retning hvor det blir et A og B-lag. Hvor noen få er fast ansatte og de øvrige er midlertidige. Som om dette ikke var galt nok så ser vi nå over hele Europa at konservative politikere angriper rettighetene til det såkalte A-laget fordi de
visst nok nyter for godt av et for sterkt ansettelsesvern på bekostning av de som ikke slipper inn. Trygghet i arbeidslivet er ikke lenger en selvfølgelighet. Det er et politisk ansvar å sørge for dette. For det er politikerne som tross alt lager lovene.

Det er også et annet prinsipp som er i ferd med å spille falitt og det er hvem som er ansvarlig for arbeidsformidling. Det var tidligere et offentlig ansvar å drive med arbeidsformidling. I dag mener mange at vikarbyråene i tillegg spiller en viktig rolle fordi midlertidige jobber visst nok er veien inn i arbeidslivet. Men til hvilket arbeidsliv da og til hvilke lønns- og arbeidsvilkår hvis fast ansettelse ikke lenger er hovedregelen?

Ja ja, så skal man sørge for en mer seriøs bransje og slikt. Alt det er bra, men samtidig spiller man falitt for en utvikling som vil endre arbeidslivet for all fremtid, hvis man legger verst tenkelig utgangspunkt til grunn. Kampen om hva slags arbeidsliv vi ønsker å ha har pågått lenge og vikarbransjen kjøper seg rapporter som fremstiller de i sterkt sollys. Vil fremtiden bringe et arbeidsliv hvor arbeidstakerne kommer og går og vikarbransjen består? Det gir ikke vikarbyrådirektivet noe svar på, men våre politikere kunne ha gitt klare svar på dette hvis de hadde ønsket det.

reklame